Verdens stolteste prøverørs-pappa

GJESTEBLOGGER

En ektemann og pappa forteller sin versjon <3 

Vi prøvde nærmere i 2 år på å bli gravide. Og vi startet utredninga ved at jeg tok en sædanalyse ved Aleris i Oslo. Det var rart å måtte teste noe jeg trodde var i orden. Prøvetaking var profesjonelt og det var ikke så kleint som jeg først tenkte. Etter gode prøver hos meg og seinere hos kona. Blir vi henvist til Fertilitetsklinikken Sør i Porsgrunn.

1 år seinere fikk vi time hos Fertilitetsklinikken. Vi tok flere enklere metoder uten hell i forsøket på å bli gravide. Som mann oppi dette er det lett å føle at man ikke kan bidra. Alt man kan gjøre er å levere varene. Kona hadde mye i tankene og mye som måtte taes hensyn til og medisiner som skulle følges. Men jeg bestemte meg veldig tidlig at jeg skulle gjøre alt som en mann kan bidra med. Jeg deltok som best med støtte, samtaler og et felles mål. Noen syntes kanskje det er litt mye å være så delaktig. Men jeg var med på alle konsultasjoner og det som hører med av gynekolog timer, akupunktur og uttak og mye mer. Jeg ville at kona skulle vite at jeg brydde meg og at vi var sammen om dette. Ironisk nok uteblei jeg bare 1 gang, det var innsett av tvillingene skjedde (vellykket forsøk).

Vi prata om prøverør sammen i forkant av det, når vi fortsatt var opptatt med andre metoder. Jeg presset på for prøverørsbehandling da jeg hadde mistet trua på at noe annet hjalp. Vi hadde alt prøvd lenge og man går litt lei. Vi tok valget om og be om gjennomføring av prøverørsbehandling. Vi fikk god info om dette på Fertilitetsklinikken Sør og vi startet første behandling. Dette innebærer sterke hormonmedikamenter for kona. Dette var kanskje den tøffeste perioden for begge. Med liten evne til og kontrollere følelser og humør for kona, tok det på å være mannen i forholdet. Vi hadde det tøft gjennom det første forsøket. Dette gikk heller ikke som ønska og skuffelsen var selvfølgelig stor. Vi ønska og prøve igjen. Vi ville ikke gi opp helt. Men dette gikk ikke heller denne gangen.

Etter det andre forsøket tok vi en prøve pause. Vi orka ikke lenger. Vi så mørkt på situasjonen om og få egen biologiske barn. Kona var nede i en mental grøft. Men jeg klarte med hjelp av nære venner og få henne opp igjen. Vi ville fortsatt ha barn, men adopsjon ble et tema. Vi fant ut at å være gift var en stor fordel. Så vi fremskyndte gifte planer og giftet oss november 2012. Vi trodde vi hadde staket ut en ny vei. Men vi ville bare prøve en siste gang med prøverørsbehandling, siden vi hadde tre forsøk og ta av. Vi prøvde en annen måte å gjennomføre det på med ultralyd veiledet innsett på Fertilitetsklinikken. Jeg uteblei for første gang på noe som helst, rett og slett for vi hadde ikke helt trua og hverdagen min var preget av studier. Etter at alt var gjort, gjenstod bare den lange vente tida på 14 dager, da man får førte tegn og svar på om man har klart å bli gravid.

På morran 24 mai blei jeg vekket til ''Jeg trur du skal bli pappa'', visket i øret. Brått ble det stormene jubel og testen var positiv. Svangerskapet gikk heldigvis flott og 1 jente og 1 gutt ble født tidlig den 18 januar 2014. Vi hadde klart det. Vi hadde ikke gitt opp håpet, gløden var der fortsatt. Vi var blitt foreldre, jeg var blitt pappa til to små nurk. Haley og Benjamin var endelig her, etter 8 års slitt, nedturer og mentale kamper.

(på bildene er tvillingene 10 dager gamle og vi er tilbake i Porsgrunn, på fertilitetsklinikken for å vise frem våres mirakler, spesielt å gå ut av denne døren med to billstoler i armene)

 

Tenker tilbake

 

Nå er det enge siden det har vært noen nye innlegg her, vi er ikke lenger barnløse og som skrevet tidligere har jeg synes det har vært vanskelig å vinkle bloggen fra å være ufrivillig barnløs til å være mamma. Tenker ofte at dette kunne jeg skrevet om, men hverdagen som tvillingforeldre er aktiv så når kvelden kommer, så blir det med tanken og jeg glemmer å skrive noe nytt innlegg. 

Haley og Benjamin er og blir det største som har skjedd oss (sånn tenker vel alle foreldre), jeg er ikke lenger så opptatt av at de er prøverørsbarn, jeg prater ikke noe særlig om forsøkene lenger.. Prater om det når folk spør selvfølgelig, for det er ingen hemmelighet hva vi har vært igjennom for å oppleve vår drøm. Jeg prater mye om tiden som gravid, fødsel og babytiden, alt har gått så fort. Haley og Benjamin har nå blitt 1 år og 7 måneder gamle, og de begynte i barnehage for en uke siden (noe som går over all forventning). 

Jeg hadde tenkt at det skulle være ett poeng med dette innlegget, noen tanker, refleksjoner og tilbakeblikk. Jeg og min bestevenninne fra barneskolen har tatt opp igjen kontakt og vennskap, hun har en nydelig sønn som er 4 mnd eldre enn våre barn. Hun og jeg satt og prata om hvor langt man er villig til å gå for å bli gravid. Jeg forteller at mange som ikke har vært i denne situasjonen mener det å få hjelp til å bli gravide er en egoistisk avgjørelse, man tvinger barn til verden ved at de tvinges sammen i en skål på utsiden av livmoren (ikke helt min mening det der asså). Og hun venninnen min spør om hvordan det med inseminasjon/ivf/icsi/fryseforsøk og ferskforsøk egentlig fungerer, for jeg forteller at i frysa på fertilitetsklinikken i Porsgrunn, så har vi en liten eskimo, ett ferdig lagd embryo (hvor fantastisk er ikke det?). Vi sitter å prater om dette og hun sier det alle som har vært igjennom dette ønsker å høre, hun sier "det er helt fantastisk, det er så spennende". Den kommentaren tok jeg til meg, og den fikk meg til å tenke...............

For en reise vi har vært igjennom, en tung reise som varte i over 7 år, en reise som hadde den mest fantastiske endestasjonen, en endestasjon som førte oss ut på en ny og bedre reise sammen med to små. 15 januar 2014 reiser vi inn til Tønsberg sykehus, vi er to i bilen... I bilen står det en bag med klær til mor og far og en bag er fylt med bittesmå plagg, bamser og tepper, og i baksete står to bilstoler helt klart til bruk. Vi reiser denne morgen til Tønsberg som to, som kjærester/mann og kone, vi vet at nå venter en ny hverdag, en uke senere 22 januar reiser vi tilbake til Andebu, og vi er nå 4 stykker i bilen. Den tunge reisen har fått ett enda ett nytt kapittel, vi reiser hjem fra sykehuset som mamma og pappa, fra nå av har vi to små mirakler som er totalt avhengig av oss.. Å som vi hadde ventet på denne opplevelsen. 

Jeg tenker tilbake..... Hadde jeg orka og gått igjennom alt dette en gang til? Hadde vi kjempa hardere om vi visste fra starten av at ved 3 ivf-forsøk så blei vi gravide? Hadde vi trodd på det om vi den dagen vi begynte å prøve, fikk beskjed om at det ville ta 7 år før drømmen var oppnådd. Ja, jeg vet sannelig ikke jeg. Jeg tror nesten jeg pr. dags dato svarer nei på alle spørsmålene.

Grunnen til at jeg pr idag ikke ønsker å gå igjennom ivf-forsøk for å få flere barn har ingenting med medisinene, sånn egentlig.. Jeg hadde fine uttak, og vi tenker tilbake på en spennende reise, men desverre med mange nedturer. Oppturen veier såpass mye opp at nedturene er glemt, men veien var lang. Grunnen til at vi ikke ønsker å gå igjennom nye forsøk er at vi nå vet hva vi ikke får oppleve om det ikke går, og trangen til å ta neste og neste forsøk ville nok pressa på for at vi igjen skulle få oppleve å stå med en postiv test i hånda. Jeg har båret Haley og Benjamin i magen, jeg har hørt hjertelyden, jeg har sett de sprella rundt inni magen min, jeg har kjent spark, jeg har født to perfekte barn og vi har blitt en familie på fire, redselen for at ett nytt forsøk ikke skal gå er idag mye større enn det var før vi blei foreldre, og det til tross for at vi har to mirakler fra før. 

Nei, det å høre at andre synes at vår reise er spennende er gull verdt, for visst pokker er den spennende. Jeg kan gå tilbake her i arkivet på bloggen og tenke, "er det virkelig oss det skrives om, før jeg dypt inni meg husker hvert minutt, hver sprøyte, hver spray og hvert legebesøk. Vi har aldri angra på at vi ikke ga opp, vi måtte jo bare prøve en gang til, og den gangen vant tvi jackpot, hvor 1 premien var å få bli en familie, men aldri i min villeste fantasi hadde jeg trodd at vi skulle fordoble antall medlemmer i vår lille familie <3 Jeg elsker familien min, jeg kan gå igjennom ild og vann for dere tre <3 Vi kjempet og vi vant, helt rettferdig synes jeg :D

Godnatt-fortelling for prøverørsbarn

GODNATTHISTORIE FOR PRØVERØRSBARN (HISTORIEN OM HVORDAN HALEY OG BENJAMIN BLEI TIL

Det var en gang et mammafrø som så gjerne ville gro og vokse og bli til en ordentlig liten baby. Hun lå inne i magen til mammakroppen og ventet på et pappafrø, for det måtte nemlig et pappafrø til for at det skulle bli en baby. Mammafrøet ventet og ventet, men det kom aldri noe pappafrø. Noen ganger trodde hun helt sikkert at det ville komme et pappafrø for hun merket tydelig at mammakroppen og pappakroppen lagde kjærlighet og hun visste at det måtte til for at pappafrøet skulle komme inn i mammakroppen. Mammafrøet ventet lenge og lengre enn lengst, men det kom aldri noe pappafrø. Så en dag så hun at det kom noe. Hun kikket spent og lurte på hva det var. Kanskje det var et pappafrø? Men nei, det var et stort rør! Og det sugde til seg mammafrøet og plopp så var hun ute av magen til mammakroppen og lå i en skål og svømte. Mammafrøet ble fryktelig redd. Hun hadde aldri vært utenfor mamma-kroppen før. Hun lurte fælt på hva som ville skje nå.

 Plutselig så hun at hun ikke lenger var alene i skålen. Rundt om henne var det masse pappafrø! Og de var så flotte og fine alle sammen. Først kom det et pappa-frø bort til henne og spurte pent om ikke de skulle smelte sammen og bli til en baby? Vel var han flott og fin, men hun ville vente og se om det ikke var en annen som var enda flottere og finere. Så kom det et pappafrø til - han var enda flottere og finere enn det første. Han spurte også om de ikke skulle smelte sammen og bli til en baby. Mammafrøet holdt nesten på å si ja og slippe dette pappafrøet inn, da det kom et enda flottere og finere pappafrø bort. Å, han var fin, han. Mammafrøet hadde aldri forestilt seg et flottere pappafrø noen gang. Så dette pappafrøet slapp hun inn og de smeltet sammen.

Etterpå ble mammafrøet og pappafrøet bedre kjent og de fant fort ut at de passet sammen helt perfekt.Vi får begynne å gro, da, sa pappafrøet. Ja, sa mammafrøet, også delte de seg i to like deler. En stund etterpå delte de seg enda en gang, nå i fire deler. Mammafrøet ble plutselig litt bekymret, for hun visste at de ikke kunne dele seg så altfor mange ganger før de måtte finne et sted de kunne slå rot og gro og vokse og bli til en baby. Hun sa dette til pappafrøet, men han var mest opptatt av å dele seg, og så delte de seg enda en gang. Nå begynte det å bli ganske trangt inne i mammafrøet.

Men så skjedde det noe. Det store røret som hentet mammafrøet inne i mamma-kroppen kom tilbake og suge de ut av skålen og plupp så var de inne et mørkt og stille sted. Mammafrøet kikket seg rundt og plutselig forsto hun hvor de var! De var tilbake i mammakroppen!!! Nå ble hun glad, for hun visste at her kunne de finne et sted de kunne slå rot og gro og vokse og bli til en baby. Hun fortet seg å fortelle dette til pappafrøet, og han ble også veldig veldig glad.

Så begynte de å kikke seg rundt etter et passende sted å slå rot. De fant fort en liten lomme i mammakroppen der det så trygt og godt og fint ut, og her slo de rot og grodde og vokste og ble til en helt ordentlig liten baby. Og den lille babyen kom ut av magen til mammakroppen og fortsatte å gro og vokse og ble til et lite barn - og det barnet - det er deg. For dette er eventyret om hvordan du ble til!

-sidsel w- didriksen-

ønskebarn

Endelig kom serien på tv, serien jeg har ventet på og sett frem til med store forventninger. Det å få se at andre mennesker også har sliti med å oppnå noe man tror er verdens mest naturlige ting, det så jeg frem til... Ikke at jeg ønsker at andre skal oppleve å ikke kunne få biologiske barn, men det å se at vi er ikke alene.

Vi har selv vært der, hørte de prata om på tv, "den lange reisen" og flere av parene nevnte ivf og fertilitetsbehandlinger. Vi kan også se tilbake på "den lange reisen", vi bestemte oss også for å søke om adopsjon og var veldig klare på det. Vi var i kontakt med adopsjonsforum og fikk masse papirer og vi hadde bestemt oss for å søke om adopsjon fra Colombia (noe som regnes og ta 6 år). Under planleggingsprosessen snakka vi om "vi skal ikke ta det siste prøverørsforsøket da?, satse alt en gang til"? Vi gjorde detta, noe vi idag er svært glad for. Vi hadde dårlig råd på denne tiden, men vi brukte pengene våres på medisiner, akupunktørbehandlinger og drivstoff for å komme oss ned til Porsgrunn flere dager i uka. Vi hadde der en liten periode med litt dårlige middager, for hva var viktigst nå? var det å få råd til enda en akupunktørtime eller var det smør på brødskiva (satt på spissen). Dette er noe vi i ettertid også ser på som en helt nødvendig investering, og det å komme igjennom en slik periode enda en gang viste oss hvor sterke vi faktisk er sammen. "Den lange reisen", ja vår reise tok fra start til slutt 8 år, etter 8 år var vi på fødestue nr 3 i Tønsberg, ute var det ett forferdelig snøvær, vi var blitt foreldre og holdt våre to ønskebarn i armene for første gang, med en stolt mormor tilstede. 

"Jeg tror du skal bli pappa", var beskjeden jeg endelig kunne gi mannen min da vi startet på enda en nye, skummel og spennende reise. Gubben sa igår "du var den eneste som visste det", ja, i noen sekunder/minutter satt jeg 24 mai 2013 inne på do og bare stirra på den sterkeste positive testen jeg noen gang har sett. Men jeg hadde nok allerede visst det noen dager, sånn innerst inne. 

Ønskebarn, levde opp til forventningene våres og det er en serie som skal følges med på. Vi vet ikke hvordan det er å vente på telefonen om at vi har fått ett barn, men vi har a venta på noen telefoner vi også.... Hvor mange egg er befrukta, hvor mange har overlevd, blir det noe av insettet osv osv (ikke at det kan sammenlignes). Disse telefonene har vært endel av "den lange reisen", vi har stortsett fått gode tilbakemeldinger men vi har også fått beskjeden om at forsøk på avbrytes da alle de 3 befruktede eggene vi hadde i frysa ikke overlevde opptining. 

Nei, vår reise og disse parenes reise kan nok ikke sammenlignes på alle områder, men på ett område kan den det, vi venta alle på våre ønskebarn. Jeg er ikke av den oppfattelse av at prøverørsbarn blir høyere elsket enn andre barn, jeg elsker mine barn høyere enn noe annet noe også de fleste andre foreldre gjør. Men det er ikke til å stikke under en stol at våre ønskebarn var nøye planlagt, høyt ønsket og høyt elsket fra befruktelsen av.

Våre ønskebarn har nå blitt 7 måneder gamle, tiden går så fort men rollen som mamma og pappa blir bedre og bedre. De har oppdaga hverandre, de smiler og ler. De spytter ut grøten sin og lager prumpelyder med munnen, Benjamin har fått to søte små tenner, og vi venter spent på Haley sine. Haley og Benjamin snudde livet vårt på hodet, praktisk talt. Da vi sto der med den positive testen tenkte jeg "hva gjør vi nå da, dette var nytt", og de tankene kommer stadig når man er foreldre for første gang.

Aldri har jeg likt å bli grisa på med mat,

aldri har jeg jubla over en bæsjebleie,

aldri har jeg ledd av en promp sånn som jeg gjør nå,

aldri har jeg savna ett menneske som ligger å sover, så sterkt,

aldri har jeg oppdaga hvor nøye det er å støvsuge under spisestua,

aldri har jeg likt å gå turer,

aldri har jeg visst hvor høyt jeg elsker mannen min

aldri har jeg vært så inderlig forelska som det jeg er i mine barn og hvor forelska jeg er i min mann når jeg ser hans kjærlighet til våre ønskebarn <3

Det skal sies at jeg holdt rundt barna våres litt ekstra hardt igår, mens vi så på ønskebarn, og tenkte "se hvor heldige vi er" <3 Vi kjempa, håpa og vi vant to store skatter <3

Alt er fint med oss

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her, synes det har vært vanskelig å gå fra og ha en blogg som handler om ufrivillig barnløshet til å ha en mammablogg :) Vi har det helt supert og koser oss sammen med tvillingene våres. Det er veldig morro nå for tiden da de utvikler seg fortere og fortere, de er begge to svært blide solstråler, men lille gutten vår har i det siste vært endel sutrete, men han plages med astmaproblematikk og det er ingen tvil om at gommene klør. Jenta vår går under navnet sola, og har stadig både små og store smil på lur. Vi synes jo selvfølgelig at våre to små har verdens nydeligste smil, og de smiler med hele ansiktet begge to, to luringer som virkelig beriker livet vårt.

Jeg blir mer og mer glad i de for hver dag som går, merka fort til morskjærligheten og morsinstinktet da de kom til verden, men jeg merker mer og mer hvor mye de betyr for meg og for oss. Gleden vi føler over at de lærer nye ting den er enorm, bare det at de snur seg gir stor jubel og klapp for foreldrene, noe de to små synes er veldig morro :) Når de sover og er lagt for natta, så må jeg bare bort til de før jeg selv legger meg til rette for å sovne og kose litt på de og fortelle dem hvor høyt de betyr for meg og hvor høyt mamma og pappa elsker de <3 

Ungene har begynt så smått og legge merke til hverandre og de lyser opp i store smil om vi legger de på magen mot hverandre, søskenkjærlighet. De smiler mot hverandre og de deler på kroppsdeler, særlig armene deles på og de sutter på hverandre. Tålmodige som de er lar de søster eller bror få sutte seg ferdig, tar det for lang tid så flytter de litt på seg i håp om at de får armene for seg selv. Men til tross for å være så små så kan de krangle om samme leke, det kan jo bli spennende i fremtiden <3

De lo ordentlig for første gang 9 juni, Haley lo til pappa og Benjamin lo til mormor, for en herlig lyd <3 De kan nå begge to smile, le, snu seg begge veier, stå på beina sine mens vi holder dem og de kan prate, prate masse på sitt babyspråk. Benjamin har finni ut at han kan sparke fra med beina og hoppe bakover, og han har begynt å hoppe når vi holder han i fanget, begge to vifter med armer og bein når de er glade og begge to holder flaskene sine selv. Benjamin er en ordentlig energibombe, men også en skikkelig kosegutt, etter en voldsom aktivitetsøkt er det godt  å sitte å kose på fanget, Haley liker seg best rolig på fanget. Ingen av dem er noe skeptisk ennå, så de sitter like fint hos de fleste, men merker godt at de kjenner igjen besteforeldre og tanter/onkler, og venner vi er mye sammen med :) 

Nei, jeg hadde en gang en stor drøm her i livet, og det var at vi sammen skulle bli foreldre, og det at akkurat denne drømmen blei oppfylt er vi evig takknemlige for og at det var akkurat de to barna som kom til oss ja det er vi glad for, hva gjør vel ventetiden på 8 år når vi fikk Haley og Benjamin <3 

vår nasjonaldag

 

Barnas aller første nasjonaldag blei det store 200-årsjubileet til Norge <3 Jeg hadde sett frem til denne dagen, endelig hadde vi med oss barn ut på nasjonaldagen. Hver 17 mai siden vi begynte å prøve på å få barn har vi spurt hverandre "tror du vi har barn neste 17 mai", men det lot vente på seg. Endelig i år har vi barn, og ikke bare ett barn, vi er jo så heldig at vi fikk to små mirakler på en og samme gang. 

Vi startet dagen tidlig, og sto opp kl 07.00, måtte jo få alt og alle klare til vi skulle se barnetoget på Nøtterøy. Ungene hadde på seg nydelige bunader/festdrakter som mormoren dems hadde kjøpt til de. De var jo så fine, begge to <3 Vi var å så på toget på Nøtterøy som alle år tidligere, vi møtte mamma, søstrene mine og svoger der ute også gikk vi ned på Borgheim og kjøpte oss en is. Været var helt herlig denne dagen, sol fra blå himmel, en ordentlig vårdag. Ungene sov, men vi tok de opp av vogna når vi så toget nærmet seg for jeg ønsket ikke at de skulle ligge i vogna i tillfelle de blei skremt av musikken, så jeg hadde Haley på armen, mens Benjamin satt på armen til pappan sin. Lille jenta vår ei svært nyskjerrig liten jente så hun hadde masse og se på mens toget gikk forbi, men lille guttelutten vår sovna i pappas trygge armer og brydde seg ikke stort om av vi feiret Norges 200 års jubileum. 

Etter toget dro vi ut til mamma og kosa oss med reker og kake, på tradisjonelt vis I følge gubben min. Mamma lurte på hva vi skulle spise på 17 mai og da sa gubben, er det ikke reker da, du kan da ikke endre på det, så da kosa vi oss med reker. Vi slappa av og bare koste oss, tok litt bilder ute i hagen, som vi også alltid gjør. Utpå ettermiddagen dro vi videre til svigerforeldrene mine og der venta det grilling, kaker og enda mer kos, været var så fint at vi satt ute og kosa oss til godt ut på kvelden. Da klokka blei ca 22, kjørte vi innover mot Tønsberg for å se på fyrverkeriet fra brygga, og vi avsluttet kvelden der. Både været og ungene har vært eksemplariske denne dagen, ungene har sovi masse og kost seg med all oppmerksomheten <3 Vi foreldrene har også hatt en kjempefin dag, og vi har stolt vist frem våre mirakler til de som ville se. 

For ett år siden visste vi det ikke

I disse dager for kun ett år siden var jeg gravid, det lå to små bobler og startet på sin vei til å bli ett bittelite menneske inni magen min... Men vi visste det ikke ennå, vi visste jo at vi 10 mai fikk satt inn to befrukta egg, men vi turte vel ikke ordentlig å håpe på at dette her ville gå. For ett år siden var det kun dager igjen til testdagen, og tankene om at forsøket kanskje denne gangen hadde gått begynte å komme snikende på. Hvorfor var jeg så slapp? hvorfor blei jeg oppblåst igjen når det endelig var gått over? hvorfor hadde jeg mye vondt i magen? og hvorfor kom det stadig litt blod? Jeg visste kanskje svaret innerst inne, men turte ikke si noe til noen, tenk om alt bare tulla med meg... Jeg fortalte ikke gubben om hvordan ting var, men også han merka at noe var annerledes ved dette forsøket. Jeg begynte å grue meg fælt til testdagen, som kom sakte men sikkert, 24 mai var dagen vi skulle få "dommen".. Noe i meg sa at dette hadde gått bra, så jeg grua meg fælt til å teste i tilfelle det bare var tull, det var skremmende at jeg bygde opp en forventning helt alene og kanskje forventningen om få dager skulle bli knust av en dum strek på nok en graviditetstest. Jeg turte ikke si noe.....

23 mai da vi la oss sa jeg til gubben at jeg måtte prate litt med han angående morgendagen. Plastkoppen med testen oppi lå klar på badet, klart for testing. Jeg måtte prate med han om vi skulle utsette testingen en dag, da han skulle ha eksamen. Jeg ønsket å gå med det store håpet om at noe var på gang ett par dager ekstra før jeg fikk det avkrefta, for selvfølgelig tulla kroppen med meg, som mange ganger før. Gubben ønska ikke å vente med testingen, men jeg sa ingenting om tankene rundt hva jeg trodde eller følte. Også sa jeg "er du virkelig klar for å få vite om nok ett negativt forsøk før du reiser på skolen for å ha eksamen", han sa at det var han ikke klar for, for han tenkte ikke at forsøket skulle være negativt. Forsøk er alltid positive inntil det motsatte er bevist. Jaja, så fikk jeg teste da...

Jeg lå våken store deler av natta og tenkte, hvordan skal jeg reagere om dette forsøket også blei negativt, samtidig som tanken om at denne gangen har det jo gått stadig kom innom tankefeltet. Men hvor mer jeg tenkte på at dette hadde gått, jo mer skremmende blei jo det også, hvordan skulle jeg reagere da? Hvordan skulle jeg fortelle det? Jeg husker tanken om hvis det ikke hadde gått som jeg trodde så ville jeg denne gangen bli veldig skuffa noe var virkelig annerledes, det var noe som ikke stemte, mensen hadde jo heller ikke kommet før testdagen. Jeg gikk på do i 2-tiden, og angra raskt etterpå, for det anbefales at urin skal ha vært i blæra i minst 4 timer når testen taes, bah ligge våken til klokka 6 da liksom. Da klokka bikka 5 klarte jeg ikke mer, pga. alle tanker som for igjennom hodet var jeg forferdelig sliten, og lå med en dårlig og en god klump i magen, jeg måtte få den ene fjerna, nå orka jeg ikke tenke mer, måtte få ett svar så jeg kunne få sove litt...

Lista meg opp på do, for å ikke vekke gubben, han skulle jo ha eksamen. Om testen var negativ skulle jeg si jeg hadde glemt å teste, for den skulle vel ikke være negativ. Tror aldri jeg har lista meg opp så rolig og gått ut på do. Jeg gjorde det jeg måtte, satte testen oppi koppen, trakk pusten gått inn og lukket øynene, for første gang i løpet av denne natta følte jeg at jeg kunne ta det litt rolig. Åpnet øynene etter få sekunder og så til min store overraskelse to klare streker på testen. Testen skulle stå i koppen i 10 sekunder, men testen var allerede positiv, eller var den ikke det? Jeg har aldri sett en så positiv test, men likavell måtte jeg leite etter feil på testpinnen, var den opp ned, hadde jeg holdt den feil, var den ekstra testen egentlig kontrollstreken (selvom det ikke hadde kommet opp to streker da), fant ingen feil testen var jo positiv. Tenkte med meg selv at dette må jo gubben få vite, men vet ikke akkurat om eksamen går så veldig bra med dette svaret i bakhodet heller, men han ville jo vite...

Jeg gikk inn til gubben som lå å sov, la meg ved siden av han og holdt hardt rundt testen, kikka på den en gang til for å være sikker. Svelga tungt og hviska til gubben "jeg tror du skal bli pappa", denne morgenen var det en som våkna fort.. Hæ få se, var det han sa, jeg ga han testen som viste at her er det ingen tvil, noe han var helt enig i. Dette var en spesiell morgen, hvordan skulle vi reagere nå? Jeg kjente pumpa slå, og satt med samme følelse i meg som jeg fikk da kirkedørene gikk opp og mendelsohns toner kom ut i kirkerommet 17 november 2012. Vi visste jo ikke om vi skulle le eller grine, men det var noen sekunders stillhet før jeg sier "kan jeg ringe mamma", så bare noen minutter etter vi selv fikk vite det fikk besteforeldre og noen utvalgte vite om hva som var i vente. Men det var mye vi enda ikke visste.... 

 

Prosjekt marsipanlokk

Barnedåpen nærmer seg, våre to mirakler skal døpes 25 mai i Skjee kirke. Jeg ser veldig frem til denne dagen. Vi har vært litt frem og tilbake, men har bestemt oss for å ha bilde av ungene på marsipankaka som min svigermor skal bake for oss. Ja, når vi bestemte oss for bilde så var vi litt frem og tilbake på om vi skulle velge nyfødtbilde eller bilde fra hvordan de ser ut nå. Så valget falt på å ha bilde av de fra nå, så da begynte prosjektet "få Haley og Benjamin til å smile samtidig". Ett prosjekt som ikke var veldig enkelt, de smiler de, men det er visst veldig kjedelig og smile samtidig her i huset. 

Jeg la saueskinnet dems foran verandadøra, for å få naturlig lys på bildene og la de i bare bleia. Jeg tok bilder mens faren hoppa rundt for å få frem de sjarmerende smilene vi vet de har. Vi fikk mange artige bilder, men ingen bilder der begge smiler samtidig så da måtte vi klippe og lime. Vi blei veldig fornøyde med det valgte bilde etter litt justeringer og siden vi la de foran verandadøra så blei bildene lyse og klare. Tenkte jeg skulle vise noen av bildene i en collage :D


Utifra dette bildet er det kanskje ingen tvil om hvem av disse to som er husets skøyerfant? De tuller og gjør seg til begge to, men den lille gutten vår har så mye uttrykk og grimaser at det er morro og bare sitte å se på han til tider <3 Kan sitte å se på han lenge, og smile av disse grimasene hans. Lille jenta vår er stortsett bare blid, når vi prater til henne eller ser på henne så lyser hun fort opp i ett stort smil, det er en veldig herlig tid nå merker jeg. 

Bilde over er det valgte resultatet, dette bilde skal pryde marsipankaka på dåpsdagen 25 mai, gleder meg til å se resultatet :D Men foreløpig er disse for små til å smake, så de får nøye seg med å la andre få smake på mesterverket :D

I belive in miracles

Jeg tenker mye om dagen, tenker på det som skjedde for akkurat ett år siden, tenker på hvor heldige vi har vært og tenker på tiden som gravid og før vi blei graivde. 7 mai var det ett år siden egguttaket, lille Haley og Benjamin blei til denne dagen i ett varmeskap i Porsgrunn. Uttaket den dagen var ikke spesielt behagelig da det viste seg at eggløsningen var skjedd spontant og det svømte med væske i buken. Tappingen av den væska var ikke noe godt, men resten av uttaket gikk bra. 7 mai var det ett år siden jeg skuffa og trist innså at dette orker jeg ikke mer, tok det opp med Thor-Anders og vi blei enige om å sette en strek nå. Vi trodde vi begge visste hvilken vei forsøket ville gå, det hadde jo ikke gått før.. Så vi satte altså en strek for noen nye forsøk, men vi fullførte selvfølgelig det forsøket vi var godt i gang med. 4 egg fikk vi ut denne dagen, 4 perfekte egg var meldingen fra labben nede på fertilitetsklinikken, nå kunne vi ikke gjøre noe mer nå måtte naturen gå sin gang (og ofte så gikk denne delen bra, det har først vært etter innsett at ting ikke har gått ønsket vei). 


8 mai kom meldingen om 4 av 4 befrukta og delte egg, full pott igjen, jippi :D Nå måtte vi bare vente å se om dette fortsatte å gå riktig fremmot 10 mai da innsettet skulle skje. 10 mai kom og vi fikk satt inn to perfekte og fine embryoer delt til 8. Denne veien hadde stortsett gått knirkefritt, men når kroppen min skal overta, så har det vært noe forstyrrelser så resultatet har endt i den ene nedturen etter den andre. Under innsette var vi ved godt mot, veien videre hadde vi klar, noe fremtid uten barn godtok vi ikke, men tanken om at barnet ikke kom til å være biologisk blei mer og mer akseptert. Dagen da innsettet hadde vært blei vi enige om å se hvor dette forsøket førte oss hen, ikke snakke om adopsjon og veien videre, vi måtte tenke nå og hva vi holdt på med her og nå. Veien videre fikk vi starte på om 14 dager. 

Det å være ufrivillig barnløs er som å gå den samme veien for å komme frem som alle andre, men vi tar en annen vei i enten etter kryss eller en rundkjøring. Istedenfor å fortsette veien fremover, tar vi som er ufrivillig barnløse en side vei, om denne veien noen gang fører oss inn på "hovedveien" vet vi jo ikke men vi prøver. Noen ganger er omveien svært lang, for oss var den jo egentlig det. 

Rugetiden kom, jeg blei igjen veldig oppblåst etter innsettet og hadde det ikke noe bra. Oppblåstheten gikk ned etter noen dager, som de andre gangene. Jeg leita etter forskjeller fra de tidligere forsøkene, og fant ingen egentlig.. 16 mai kom de første ukjente og nye symptomene, det stakk i magen, vi snakker ikke få sove og ligge og vri seg stikk. De stikkene ga seg ut på dagen 17 mai, og på kvelden kom det en liten blødning, ja da var løpet kjørt. Men det kom jo ikke mer blod, og magen hovna opp igjen. Uff ennå noen dager med oppblåst mage, men detta var da nytt... Jeg får en positiv følelse inni meg, jeg begynner faktisk og leke med tanken "hva om jeg er gravid", liker den tanken men den er nå skremmende også. Holder disse tankene for meg selv fremmot testdagen 24 mai, ønsker ikke teste, ønska ikke å smelle den positive bobla, likte tanken på at jeg kunne være graivd nå. Men testen måtte taes, gubben lengtet etter å få vite, klinikken vente på telefon om resultatet. Som dere vet om som jeg har skrevet om blei testen denne dagen positiv, til en enorm glede. Men jeg husker vi tenkte etter vi fikk resultatet at hvordan skal vi reagere nå da, dette er jo ikke hva vi er vant til, vi pleier og prate om veien videre vi nå. Men ikke denne gangen, denne gangen kom vi oss av omveien og inn på hovedveien vi ønsket og følge helt i starten, det var skummelt og håpet om at vi holdt oss på veien var veldig stor. 

18 juni får vi vite at vi venter tvillinger. Svangerskapet er fint, ingen store plager. Har litt blødninger, men det blir avkrefta som noe skummelt hver gang. Terminen blir satt til 31 januar 2014 og vi gleder oss. Vi lengter etter de små i magen hver eneste dag og ser fremmot dagen de skal komme til verden. Jeg ønsker og føde dem vaginalt og håper det går i orden. Vi får i august vite at vi venter to gutter så navnet Oliver og Benjamin blir satt, ett par mnd. senere får vi ny beskjed om at den ene gutten vår er ei lita jente, så plutselig venter vi på en Haley og en Benjamin.


Jeg har skrevet om fødselen og svangerskapet i andre innlegg så prøver å styre litt unna det her. Jeg blir satt igang 16 januar, men de lar vente på seg og 17 januar setter fødselen i gang, vi får en fin fødselsopplevelse og alt går fint. Tvillingene våre kommer til verden med pappa og mormor som velkomstgjeng. Imorgen timene 18 januar i ett veldig snøvær og det var enda mørkt kom Haley og Benjamin til verden. To veldig etterlengtede barn, barnebarn, nevø, niese, fetter og kusine. 

Det er så rart å tenke tilbake ett år og tenke på hva vi ikke visste ennå, vi visste ennå ingenting om hva som skjedde inni magen min, om livet der som denne gangen blei danna i en raserfart. Det var enda 12 lange dager til testingen. Rart å tenke tilbake på alt vi har opplevd det siste året, opplevelser vi innerst inne ikke trodde vi kom til å oppleve. Vi fikk oppleve ett svangerskap med alt det fører med seg, jeg hadde ett veldig fint svangerskap som vi egentlig synes jeg fortjente pga. veien fremmot målet. Kommentaren "det er flere nedturer enn oppturer" når det kommer til assistert befruktning er desverre sant, men nedturene hviskes ut når man får den ønska oppturen, Vi var av de 70 % som fikk oppleve å bli foreldre innen 3 ivf-forsøk, det har vært verdt hver eneste forsøk. Nå kan vi ikke helt huske livet uten våre smilende mirakler, de har bare vært her i 16 uker, men de føles som vi har hatt dem hele livet. 

Bilde: 10 mai 2013, en dag som er godt husket som ett godt minne, dagen da vi fikk se våre kommende barn for første gang uten å vite at disse to boblene ville utvikle seg til to nydelige mirakler <3 Tenk for en utvikling på kun ett år, det lille bildet er tatt 10 mai 2013, små små bobler delt til 8 <3 Idag er de boblene de fineste jeg vet om, og de har blitt 3,5 mnd. gamle <3

Hvis jeg noen gang blir spurt om jeg tror på mirakler, vet kanskje dere hva svaret vil være? Svaret er "ja, jeg har jo to" <3 For det er nettopp det dere er Haley og Benjamin, dere er to små mirakler. Ennå så små men det største som noen sinne har hendt mamman og pappan deres. 

Bilde: <3

 

 

 

Solbrillemafiaen

Bilde: ♥

verdens søteste solbrillemafia

Sist uke og denne uka har det vært flere dager med sterk sol, ungene har sovet ute på verandaen og vi har gått flere turer. Ved flere av turene har det blitt endel småsurving fra småtassene, da de får sola i øynene. Kan selvfølgelig snu vogna, men liker og se de når jeg triller. Så da hadde vi ikke annet valg enn å kjøpe solbriller til de, og valget falt på disse solbrillene fra apotek 1, med strikk så det ikke blir noe brillestenger i øynene osv. Kjøpte disse brillene idag, og prøvde de på med engang. Til min overraskelse så likte de faktisk å ha disse brillene på seg, og lå i vogna og kikka rundt seg, før de sovna med brillene på snei :D Synes de blei veldig søte med disse små solbrillene på. Viktig og beskytte øynene dems.

Er dem ikke tøffe? Det tøffeste må vel være den skikkelige gulperenna nedover hele brystet til Benjamin, en liten gulpekatastrofe :D Søte små gull, som til fredag er tre måneder gamle. Tenkte å prøve å bli mer aktiv på bloggfronten igjen, nå som de gjør litt mer ut av seg så er det litt mer og skrive om, i tillegg så er det dåpsplanlegging på gang da disse små skal bæres til dåpen 25 mai.




Hadde jeg visst

Hadde jeg visst hvor sårbar dere skulle gjøre meg,

visst om alle nye redsler som ville dukke opp,

eller hvor hjelpeløs jeg ville følt meg,

SÅ HADDE JEG IKKE VÅGET

Hadde jeg visst hvor mye dere ville kreve,

hvordan dere ville forlange uten å spørre,

og suge meg tom for energi,

SÅ HADDE JEG IKKE ORKET


Hadde jeg visst at jeg skulle bli så avhengig,

at et liv uten dere ville vært et liv uten mening,

og at alt som engang betydde noe skulle bli nærmest uviktig,

SÅ HADDE JEG FLYKTET

<3 HELDIGVIS SÅ VSSTE JEG IKKE <3

Ammer du?

Klarer du å amme dem, spør ofte folk meg om. Jeg synes dette kan være ett vanskelig spørsmål og svare på for jeg klarte jo det, og ikke minst jeg ønsket også og gjøre det. Fikk veiledning når vi var på barsel, og pumpa meg mye for å få opp mengden siden vi har to barn så måtte jeg ha dobbelt med melk. På barsel fikk de nan, altså morsmelkerstatning og de tok flaska fint (hvertfall den typen flaske, nuk). Men bebisene våre gikk så mye ned i vekt i tiden på barsel, at vi fikk beskjed om å gi flaske, vi skulle gi flaske hver tredje time hele døgnet igjennom og i tillegg skulle jeg pumpe meg til hvert måltid. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, og fortsatte med det når vi kom hjem fra sykehuset. 

Når ungene var drøye 14 uker gamle bestemte vi oss for å la de sove om natten, og få mat når de selv våkna. Vi hadde da hatt 14 dager med tunge netter, med trøtte små som ikke orka å spise som de skulle så ofte natta igjennom. Første natta vi lot de sove til de selv våkna sov de fra midnatt til 05.30, det var herlig. Skjønte fort at man setter stor pris på sammenhengende søvn med bebiser i hus. Når vi starta med dette, så spiste de mer og de spiste raskere. 

Helsestasjon kom på hjemmebesøk for å veie de og for å prate med oss om den nye rollen her i livet. De spurte om jeg amma, og jeg sa at de fikk flaske når de selv ønsker det, hver 3.time på dagen og en gang i løpet av natten, i tillegg pumper jeg og jeg ammer dem de restene jeg har etter dette. De spurte om jeg ikke blei sliten av det, og jeg sa jo som sant var at det tok mye tid, særlig denne pumpingen. De spurte om barna tok smokk, og vi sa at det gjorde de pga. ett enormt suttebehov. Da sa de fra helsestasjon at barna selv kom til å kutte ut puppen, siden det er lettere å spise av flaske. Jeg ga ikke noe uttrykk om at jeg ikke ønsket og amme, men siden de sa dette så tenkte jeg at de skal få det jeg har men at jeg skal kutte ut pumpinga. Ja, det var ett nederlag, men tenker også sånn at vi fikk to barn og matingen tar tid det er fint at far kan hjelpe til, særlig på natta. 

Så nei jeg ammer ikke og det er ikke fordi jeg ikke ønsker det. Hadde litt dårlig samvittighet i starten, men tenkte som så at de har det strålende med erstatninga, de er friske og raske og de vokser som de skal. Jeg kutta ut pumpinga i samråd med helsestasjon. Det er jo både fordeler og ulemper med erstatning, men den største fordelen jeg synes er at jeg vet hvor mye mat barna har fått og nå etter noen uker så vet vi når neste mating skjer (det vet nok ammende også asså). Jeg føler jeg har bedre kontroll med flaska enn hva jeg hadde med amminga, med tanke på hvor mye de fikk i seg, på sykehuset blei de veid før og etter amming og de gikk opp så hadde bra melk. Jeg følte at vi ville ha tid til andre ting enn å ha en hverdag fylt med flasking, pumping og amming. Gubben går på skolen, så det å gjøre alle disse tingene i tillegg til å ta meg av gullungene klarte jeg ikke. Barna krever nå mer og mer stimuli så tiden ville kanskje ikke strekt til. Jeg er fornøyd med å være flaskemamma og ser ikke på det som noe nederlag lenger, ser at jeg fikk mer tid til å kose og leke med bebisene mine når vi bestemte oss for å kun gå for flasking. Haley får nan, og Benjamin får hipp pga. vondt i magen sin.

Ser på forum og sånn at det å ikke amme det er direkte skam, det føler ikke jeg. Ser på barna mine som er helt som de skal friske, raske og følger hver sin egen vekstkurve. Jeg ville ikke at ammingen skulle gå på bekostning av tiden med barna, noe både jeg og gubben synes det gjorde. Kan ikke amme for enhver pris, og likte ikke at prisen blei målt i tiden sammen med barna, så da blei valget sånn at mine barn får morsmelkerstatning til alle måltider. 

Bare en gang til



Bilde: <3<3<3
Ja, det var vel kanskje det vi følte også under prøveprosessen vår og særlig foran det siste forsøket. Prata med venner og familie om andre måter å få barn på, og ikke minst så prata vi sammen om detta bla. om adopsjon, noe vi begge to synes er en god løsning på å få barn. Etterhvert som prøvetiden gikk, blei tanken på å få barn det viktigste for meg, akkurat tanken på at det måtte være biologiske barn blei mindre etter som tiden gikk. Jeg ønsket meg ikke en oppskrift på ett eller to, tre barn, ønsket meg ikke gutt eller jente, jeg ønsket meg barn (selvfølgelig tanken, drømmen og håpet om biologisk barn ga seg aldri, men innimellom må man innse at slaget kan være tapt). 

Hvor lenge skal man kjempe for å få ønskebarnet, selv om det barnet er verdt mer enn alt i verden. Jeg forstår nå i ettertid at staten setter en bremser ved tre forsøk, men synes ikke dette skal være pga. økonomi. Assistert befruktning er tøft, veldig tøft skal ikke legge skjul på det, men om man vet at en har ett ubegransa antall forsøk så ønsker man jo å fortsette og fortsette. To forsøk holdt lenge en stund for oss, men det skal sies at vi hadde ikke gitt opp på noen som helst måte, måtte bare vente til vi var helt klare. I en periode på over ett år holdt to forsøk for oss. I året 2011 var vi igjennom en runde med medisiner, en runde med inseminering og to runder med prøverørsforsøk, dette var ett år i prøverørets tegn. I og med at ett forsøk tar en mnd. men prøverørsforsøka tar to mnd. så var vi veldig store deler av det året i en eller annen form for en hormonkarusell. Samtidig var dette året da jeg ikke hadde det bra med meg selv, alt som handla om baby og graviditet var svært vondt for meg og jeg hadde det ordentlig tøft. Forandra meg mye på kort tid, blei sur, inneslutta og var mer inni min egen boble enn ute i verden. Jeg prata ikke om denne tøffe tiden med så mange, og familien visste ennå ikke at vi holdt på med assistert befruktning (de fikk vite det sensommeren i 2011). Ja, det er tøft men det er verdt det, selvom forsøket ender negativt. Vi har jo stortsett negative forsøk bak oss, men håpet var fortsatt så stort at vi våga og hoppe til ett nytt forsøk. 


 I 2012, hadde vi ett fryseforsøk og ett fryseforsøk som blei avbrutt (ett fryseforsøk inneholder svært lite hormontilskudd). Så tok vi en pause fra prøverørskarusellen. På vinteren slapp den tøffeste tiden, og i april var jeg ute av bobla mi og tilbake som meg selv. Jeg hadde det veldig bra med meg selv og vi hadde det veldig bra sammen. Er vel ingen hemmelighet at å ikke oppnå drømmen man har sammen kan være tøft for forholdet, men vi har hatt det fint, vi har stått stødig igjennom forsøk etter forsøk og nederlag etter nederlag. Dette er en kamp vi har vært sammen om, og jeg tenker tilbake på en fin og lærerrik tid for oss som kjærester og senere ektepar. 2012 var ett fint år, prøverørsåret var friskt i minne og vi pratet egentlig ikke om noe neste forsøk før ute på høsten. I løpet av sommeren så pratet vi mer og mer om adopsjon og da kom spørsmålet om ett nytt forsøk opp. Jeg kunne fint klare å gå igjennom ett forsøk til, om gubben også ville (noe jeg visste han ville, så han blei veldig glad når jeg sa at vi kunne prøve igjen). 

Men jeg var ikke klar ennå, måtte forsikre meg om at det mørke hullet jeg gravde meg ned i som var så trygt i den tøffeste tiden var dekt av sterk nok betong før vi kunne ta steget om ett nytt forsøk, ikke pokker om jeg skulle tilbake i den bobla (tiltross for at det var veldig trygt der). Vi prata mye sammen og blei mer og mer klare for å ringe klinikken. Men i august så bestemte vi oss for å gifte oss i november, om forsøket ikke skulle gå så skulle det være ett avsluttende kapittel for vår tid ved klinikken i porsgrunn og vi skulle sette oss på liste for adopsjon. En adopsjon er en svært lang vei og gå. Vi giftet oss 17 november, en fantastisk og minnerik dag hvor vårt fokus på forsøk og barnløshet var langt borte, vi hadde innsett at vi var av de 1/3 para som sliter med å bli gravide og vi hadde innsett at dette var sannheten og den måtte vi faktisk tåle. Hvordan vi takla den sannheten var opp til oss, jeg synes vi takla den godt, vi klarte den tøffe tiden sammen og har sett at vi i fremtiden kan møte tunge tak, men likavell klare å kjempe sammen. Vi satte forsøket på vent pga. bryllupet, jippi en unnskyldnig til å utsette det, også blei det bestemt at jeg skulle operere i halsen 1 mars 2013, så vi utsatte det til etter dette. Men så blei vi enige, syklusen etter operasjonen da er vi igang, ingenting kan stoppe det nå, jeg var klar og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg gleda meg. 


4 april var første spraydag, altså syklus dag 20. Jeg lagde avkrysningskalender som vi hadde på kjøleskapet, for å telle ned til medisinstart. Vi hadde det strålende, og bare så fremmot forsøket videre. Dette forsøket gikk egenltig skremmende fort, alt gikk så bra liksom og det var vår i lufta. Vi kosa oss i Oslo med vennepar med show av Dagfinn Lyngbø og vi hadde store forventninger til dette forsøket, selv om vi innerst inne tenkte at det ikke ville gå. Men vi hadde kommet oss et sted i riktig retning, vi hadde innsett at det fantes andre muligheter til å få barn enn å gå gravid selv. Men tenk å kunne få den opplevelsen da, med å gå gravid, tenk forventningene, redselen og gleden. Tenk å kunne kjenne spark og høre hjertellyd fra ett levende vesen på innsiden som en ikke vet noe om, tenk å få oppleve de smertene en fødsel kan gi og tenk å få barnet i armene for første gang. Ja, tenk om vi kunne oppleve det. 

I slutten av april, eller var det starten av mai fikk vi vite at ett nært vennepar ventet en liten baby, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg blei så glad når vi fikk vite det. Ingen nederlag tanker, ingen tanker om misunnelse kun glede over at de ventet på noe stort og at lille Emma skulle bli storesøster, vi gledet oss sammen med de. Jeg synes det var litt rart at ikke tankene om "hvorfor ikke jeg" kom, men tenkte positivt, kanskje jeg kan, kanskje vi kan oppleve det. Har skrevet om forsøket her tidligere så trenger ikke gjenta det, det var ett fint forsøk, været var fint, det var 7 mai uttaket fant sted, 10 mai blei to befrukta embryoer satt inn, vi feira nasjonaldagen med festesmerter og blødning og vi testa POSITIVT 24 mai. Gleden kom og redselen kom like raskt, hva betyr nå detta da, kommer vi til å miste det? Gikk rundt i lykkerus frem til en blødning 16 juni, blei ikke lei meg så en ting i meg sa at dette ikke var farlig. Men redselen blei jo stor, 18 juni var det tid for ultralyd hvor vi fikk vite at vi venta to små nurk. Overlegen sa at i januar blir dere foreldre til to barn, å herregud. 


Vi fikk oppleve gleden ved den positive testen, jeg fikk oppleve redselen ved å se etter blod ved hvert dobesøk, vi fikk sammen oppleve å se to små bøllefrø på 1 cm (og de vokste fort, vi var til mange ultralyder pga. tvillingsvangerskap), vi fikk oppleve gleden ved å komme over uke 12 og forstå at dette kan gå bra, vi fikk oppleve ventetiden, forventningene mot å få vite kjønnet, fikk den herlige nyheten om at vi skulle bli foreldre til to gutter frem til kontra beskjeden om at den ene gutten var en jente kom. Vi fikk oppleve enda mer ventetid, spark og hjertelyd. Og jeg fikk oppleve smertene ved fødselen og vi fikk sammen med barnas mormor oppleve at to små nydelige barn kom til verden 18 januar. Tenk vi fikk oppleve dette. 

Jeg sitter og ser på mine store stoltheter og tenker, ja oddsen var mot oss for å få barn men håpet var for stort til å la være å prøve. Vi prøvde en gang til og det resulterte i Haley og Benjamin <3 




Så mitt budskap til andre prøvere er å ta å høre på håpet, gi det en sjanse til om dere orker og vil da selvfølgelig. Jeg synes det er så viktig å få ropt det ut at tiltross for at ikke første eller andre forsøk går, så kan tredje forsøk gå eller senere forsøk. Lytt til deg selv, orker du det/orker dere det så gå for de forsøkene en kan ta. Jeg elsker og være mamma, vi elsker og være foreldre til våre to små barn som nå har begynt å smile til oss <3 Men det er tøft, og jeg forstår de som ikke klarer det. Men vi klarte det, og vi er blitt foreldre <3 

 

Mine hjemmestrikkede vognposer (oppskrift)

HJEMMELAGET VOGNPOSE


Garnet kjøpte jeg på spar kjøp, kjøpte en ferdigpose med 20 garnnøster (de ga beskjed om at de som ikke blei brukt kunne sendes tilbake). Valget falt på garnet som heter Safir og fargen 405, som er en mellomfarge mellom lysgrå og koksgrå. Dette er ett veldig godt garn og jobbe med synes jeg, da det ikke fliser seg opp underveis. Har litt erfaring med bla. garn fra nille og europris hvor garnet er skjøta midt inni nøstet (jeg bruker likavell endel garn derfra asså). Brunt garn kjøper jeg aldri på europris, etter en erfaring hvor jeg strikka monsterbukse og brunfargen blei ikke lik tiltross for samme serienummer og fargeblandingsnummer. Jeg bruker alltid "billig" garn når jeg strikker, for jeg synes det er like fint og like bra. For ett nøste med safirgarn så koster det 15 kr, så i garn ga jeg 300 kr (dette er 20 nøster). 

Oppskrift vognpose (Rebeccas oppskrift)

<3 Posen er strikka rundt på nr. 6 (80 cm)

<3 Garnet jeg har brukt er safir ullgarn fra sparkjøp

<3 Antall masker er 201

<3 Posen er strikka i flettemønster, jeg fletta hver 6 runde, og brukte 6 masker i fletta (rett) og 4 masker (vrangt) mellom hver flette. På starten eller slutten av hver runde strikka jeg 5 masker vrangt, da det skal klippes her om en ønsker glidelås ol. (pga. disse 5 maskene så blir antallet 201)

<3 Gjenta flettemønster til du har 23 fulle fletter i høyden, dette er ca. 57 cm. Arbeidet skal avsluttes med en flette

<3 Arbeidet deles nå i for og bakstykke (101 masker forstykket og 100 masker bakstykket). Fortsett med flettemønsteret likt som over, og det flettes fortsatt hver 6 runde (jeg brukte rundeteller for å klare å ha kontroll på detta). 

Bakstykke

 <3 Bakstykket strikkes frem og tilbake, fell 2 masker i hver side etter fletterunden. Bakstykket skal måle ca. 20 cm (dette er til min vognbag, så lurt å måle sin egen bag før en bestemmer seg for måla på posen), og det er 7 fletter. Så i løpet av disse 20 cm, så er 28 masker fellt (16 masker i hver side). 

<3 Fell så 2 masker i hver side etter fletting og 1 maske i hver side før fletting (dette blir da runde 1+2 og 4+5). Etter tredje fletting felles det videre 3 masker i hver side (runde 1+2) og det felles 2 masker i hver side (runde 4+5, flettingen skjer runde 6)

<3 Strikk til du sitter igjen med 42 masker, og fell løst av så det ikke skrumper seg (fell av istedenfor fletting den siste runden).

Forstykke

<3 Strikkes frem og tilbake, uten noen fellinger. Strikkes til samme lengde som bakstykket, men blir halvparten så lang da denne brettes tilbake.

Hvordan posen syes sammen vet jeg desverre ikke, da jeg var superheldig og fikk god hjelp av min svigermor. Jeg kan ikke bruke symaskin, så jeg står for strikkeoppskriften :) Men jeg kjøpte inn en dyne på jysk, en billig dyne til 100 kr, og jeg kjøpte litt elastisk stoff på syskrinet i Tønsberg (rosa og blått selvfølgelig), og kjøpte to knapper til hver pose slik at forstykket kunne kneppes ned. I tillegg kjøpte jeg inn glidelås på 30 cm. 

Når posene var ferdige så satt jeg igjen med ett fullt garnnøste (strikka to poser), dyna passa til begge posene og det er dyne overalt, stoffet passet også helt perfekt (her bør en ta mål selv om hvor mye stoff en skal kjøpe). Dyna er sydd fast, så ikke mulighet for å ta den ut, noe som er utrolig smart for når vi bærer vognposene rundt så krøller ikke dyna seg sammen og posen holder formen sin hele tiden. Det eneste jeg var litt usikker på var valget av dyne, vil den være varm nok? Men ungene elsker å ligge i vognposen sin og er aldri kalde. Den er lun og god. Oppfordrer andre til å ikke velge fleece om en skal lage slike poser, da fleece er ett stoff som ikke puster og det kan bli klamt for barnet (deilig stoff da, men kan bli varmt). I våres vognposer er det bomullstoff, men hele posen er strikka i ull så ikke nødvendig med noe tykkere stoff inni posen (hvertfall ikke her på østlandet).


                                     Skriv gjerne en kommentar om dere ønsker og bruke oppskriften, koselig å vite :D

 

Debatten rundt fosterreduksjon

Fosterreduksjon er nå det "store" i media om dagen, det å skulle ta livet av ett eller flere fostre ved flerlingesvangerskap. Måten dette gjøres på er at det sprøytes saltvann inn i fosterets hjerte og fosteret dør umiddelbart. Dette synes jeg er helt forferdelig, og jeg reagerte med å bli ordentlig irritert når jeg leste om dette. I tillegg synes jeg det er forferdelig at noen sammenligner det å fjerne ett eller flere fostre med vanlig abort som taes ved uønsket graviditet. Men mennesker er forskjellige og jeg har ikke noe imot at dette også er ett tema med mange ulike meninger rundt. Det er jo særlig ett sårt tema for oss som er eller har vært ufrivillig barnløse og også oss som har gjennomført assistert befruktning og blitt gravide ved hjelp av dette. Familien som sto frem i media hadde jo faktisk gått igjennom forløpet til ett prøverørsforsøk og hadde selv sagt ja til å sette inn to befruktede egg.

Vi skrur tiden tilbake til 7 mai, jeg og min kjære er på fertilitetsklinikken i Porsgrunn, vi får utført et egguttak og ut kommer det 4 hele og fine eggceller. Dagen etter blir vi ringt fra klinikken med budet om at 4 av 4 egg var befrukta og på vei inn i andre deling. Spørsmålet om hvor mange befruktede egg vi vil sette inn kommer... Jeg sier jeg ønsker å ringe med gubben, og at jeg skal ringe klinikken opp igjen om litt. Vi ønsker jo å sette inn to egg, men det har jo ikke gått tidligere ved innsett av ett. Men når vi ved forsøk to fikk tre egg på fryseren, så overlevde ingen av disse. Så jeg og gubben blei enige om å sette inn to egg, så fikk vi hvertfall brukt de og ønsket om barn var jo størst uten noen tanker rundt antallet. Vi visste jo godt at risikoen for tvillingssvangerskap er større ved å sette inn to egg, og i sjeldenhetens fall (ønsker ikke å skrive i værste fall, for det er jo ikke det), så kan to egg faktisk bli fire barn. Dette er ingen hemmelighet, og det er ikke noe som klinikken skjuler eller ikke informerer om. Jeg får satt inn to egg fredag 10 mai og to uker senere er graviditetstesten positiv. Vi får 18 juni vite at vi venter tvillinger, og det kom ikke noe sjokk fra vår side, kun en intens glede. Skulle vi få bli foreldre til to etter så mange års kamp for å i det hele tatt oppleve å bli gravide. 


Vi skrur tiden frem igjen, vi befinner oss på føderom 3 ved sykehuset i Vestfold, datoen er 18 januar og klokka har snegla seg over 07.30. Jeg ligger i fødesenga, en nybakt førstegangspappa og førstegangsmormor svinser lykkelige rundt, vi er blitt foreldre til to nydelige barn. Haley og Benjamin blei født i uke 38+4 så ikke noe prematurt og de kom til verden ved vaginal fødsel uten noen form for komplikasjoner. 


Idag er Haley og Benjamin 18 dager gamle, og de siste 18 dagene har kun vært fylt med stor glede og en uendelig kjærlighet for disse små nurka. Det værste er at jeg føler en enorm takknemlighetsgjeld til fertilitetsklinikken og til overlegen som fulgte oss opp i Tønsberg, men det er jo faktisk jeg selv som har bært frem disse to barna. Men hadde det ikke vært for den fantastiske klinikken i Porsgrunn så hadde vi ennå sitti her uten barn og uten denne gleden vi føler ved å ha blitt foreldre til to på en gang (hadde vel vært like glad for en, men det vet jeg ikke hvordan er). For ett par dager siden kom jeg over den artiklen om fostereduksjon og jeg kjente det vrei seg inni meg (må presisere om at dette innlegget er basert på mine meninger og følelser rundt dette tema), betyr det faktisk og fjerne ett av flere fostre? Gikk inn på artiklen og jeg ser det står med store bokstaver "DET VAR IKKE DETTE VI DRØMTE OM", seriøst?!!! Leser videre om at dette paret fikk hjelp til å bli gravide, de fikk satt inn to egg (her vet man risikoen), de blei gravide og det viste seg og være tre små klumper inni magen til moren (for en gave ville nå jeg tenkt). Her kommer det de ikke drømte om, de ønska ikke tre barn, de ønska ett. Jeg mener nå det at når en tar det skrittet for å få hjelp til å bli gravide så ønsker man seg barn, ikke ett antall. Skal ikke legge skjul på at jeg ikke hadde fått sjokk om vi fikk vite at vi skulle få tre barn, men det betyr nå ikke at de ikke hadde vært ønsket? Her er begge våre barn like ønska og like høyt elska. Ja, vi måtte bytte ut bilen for å få plass til tvillingvogna, men hva gjør nå det når vi skulle bli foreldre til to. For ett savn, som plutselig blei snudd til en enorm glede. 


Igår ringte fertilitetsklinikken meg og lurte på om jeg hadde hørt om denne debatten rundt fosterreduksjon, jeg kunne fortelle at ja det hadde jeg fått med meg og jeg sa jeg synes det var forferdelig. Må også få med at dette handler om fosterreduksjon uten fare for mors helse eller liv (når det handler om dette så blir det en annen diskusjon). Klinikken kunne fortelle meg at nrk hadde vært å laget en reportasje hos de om denne debatten og ønsket og prate med noen som hadde fått tvillinger. Jeg sa at jeg er sterkt imot detta, men om de likavell vil snakke med meg så stiller jeg gjerne opp for både tvillingforeldre og for klinikken. Så idag har nrk østafjells vært her, og intervjua meg og filma tvillingene våres som viste frem de mest sjarmerende grimaser og bekymringsrynker til kamera (sterkt lys vettu). 

Nrk lurte på hva jeg mente om denne saken, og jeg sa som sant var (igjen mine meninger) at dette er noe jeg synes er helt forferdelig og at det kunne gjøre meg ganske så forbanna egentlig. Det er mange meninger når det kommer til det å tukle med naturen, og mange mener jo at prøverørsbefruktning er å tukle med naturen, noe som igjen kan føre til ett sorteringssamfunn. Det er en debatt med mange ulike meninger, og det skal man ha. Jeg godtar at folk mener mye rart om assistert befruktning, men jeg ser jo utfra hva folk er imot at det er mye uvitenhet rundt dette temaet. Jeg sa at det å kunne bestemme antall barn etter hva som passer akkurat her og nå, vil gjøre slik at en kan designe sin egen familie. Det er ikke alt her i livet en kan kontrollere eller være herre over. Jeg tok også med ordet sorteringssamfunn, men da rundt tema om hva som skjer om dette blir lov. Om dette blir lov uten at det dreier seg om helsemessige grunner så skal man ikke se bort ifra at en etterhvert kan designe og velge utseende til eget barn utfra hva som passer inn i familien. Det å designe barnet sitt blir for meg sortering. Jeg blei spurt om vi noen gang snakka om abort, etter vi fikk vite at vi venta tvillinger, men som sant var er ordet her ALDRI. Vi visste fint om risikoen vi tok ved å sette inn to egg, og klinikken hadde informert godt om dette. Vi ønsket oss barn, og det å få to på en gang etter mange års prøving det er bare helt fantastisk synes vi. Nå kunne vi ikke vært foruten noen av de, og vi kunne ikke det mens de lå i magen heller, helt fra uke ti så var de ulike.. Benjamin var litt rolig i bevegelsene sine som vi så på ultralyd mens Haley hoppa og spratt rundt, to fine og ulike kropper. 

Jeg kom over en kommentar på ett forum her på nett, med at abort og fosterreduksjon er det samme. Det er jeg ikke enig i, en abort blir utført da graviditeten ikke passer eller er uønsket, og skjer også om det blir påvist misdannelser hos barnet. Men ved en fosterreduksjon så har en jo forsøkt og bli gravid, noe som er en risiko i seg selv, man har klart å oppnå svangerskap men antallet passer ikke inn i livet nå. Hva om vi etter vårt prøverørsforsøk i våres ønska og fjerne en av fostrene (vondt å tenke sånn), og vi om ett par år kunne tenkt oss ett barn til? Får vi da hjelp igjen til å bli gravide på nytt, og er ikke det da litt mot tankene ved assistert befruktning, med tanke på at to barn passa ikke for ett par år siden så vi reduserte antallet til ett, men nå ett par år senere passer det veldig med ett barn til? Da burde man heller ha venta disse par årene mener nå jeg, assistert befruktning og disse prosessene er ingen enkel avgjørelse og det er ikke noen lek og gå igjennom disse prosessene. Det er spennende og mye læring, men mest av alt en tid med bekymringer, medisiner, hormoner og ofte mye nedturer før verdens største opptur kommer. JA, FOR OSS KOM FAKTISK VERDENS STØRSTE OPPTUR ETTER 8 ÅR <3


Nei, dette er en sak som provoserer meg sterkt. Innslaget kommer på nrk østafjells ikveld kl. 18.45, og om noen er for og er provosert av mine tanker så er det ikke noe vits å få det med seg. Men jeg godtar at mennesker er av ulik oppfatning og har ulike meninger om ulike temaer. Men dette er nå min blogg og jeg skriver det igjen, dette er her jeg deler mine tanker. 

De er små, men likavell er det det største som noen ganger har skjedd oss, mamma og pappa elsker dere Haley og Benjamin

Vår fødselshistorie

FØDSELS-HISTORIEN 

Siste delen av svangerskapet var preget av mye vondt og lite søvn, så når vi fikk tid for igangsetting så vi endelig lyset i enden av tunnelen. Vi fikk dato 15 januar, litt ergerlig egentlig siden dette var dagen pappa reiste på båten igjen, men men da kunne de glede seg til å få møte de to første barnebarna når de kom hjem igjen. 9 januar var vi til siste kontroll på poliklinikken, veldig spesielt etter å ha bli fulgt opp der tett siden uke 24. På denne siste kontrollen skulle de sjekke om jeg kunne strippes/tøyes for å få fart på modningen, Overlege Margas fortalte at jeg var på god vei med modningen og hadde 1 cm åpning, så mulighet for at jeg kunne gå i fødsel av meg selv var absolutt tilstede. Fra denne kvelden gikk jeg flere turer om dagen, en liten runde her vi bor da jeg var ganske tungpusten. Ingen fødsel startet, men det kom oftere kynnere og det kunne jo gjøre godt det også.

15 JANUAR

Vi ringer inn til føden kl. 08 for å få tiden for når vi skal komme inn, desverre er det totalt kaos på føden så vi får raskt beskjed om å forberede oss på at det ikke vil skje noe igangsetting idag. Vi får beskjed om å ringe igjen kl. 09 når legene har kommet. Selvfølgelig i denne timen så ville ikke internett fungere, og alt var pakka og klart til avreise, så hva gjør man... Jo, da satte jeg på videon fra vielsen vår og det var veldig spesielt å høre presten si "drømmen om egen familie er fortsatt stor" og vite at innen noen dager var dette en drøm som var gått i oppfyllelse... Vi reiste inn kl. 09 og var forberedt på at noe ikke ville skje idag, jeg kan jo ærlig si at jeg var veldig skuffa men forsto jo at en tvillingfødsel medfører mer jobb og at sikkerheten må være større. Jeg blir lagt på ctg, og alt er helt perfekt med de små på innsiden <3 Vi blir undersøkt av Overlege Nistov, da jeg tenkte at om jeg måtte settes igang med ballongkateter så kunne de jo sette inn det og vi kunne dra hjem til dagen etter. Blei undersøkt, og muligheten for ballong var ikke til stede da modningen var for stor og åpningen var 2-3 cm. Blei strippa, kan ikke si dette var veldig behagelig men beit tenna sammen. Fikk beskjed om at vi var først på prioriteringslistaom det skulle bli ledig fødestue idag, eller så ville igangsettingen skje imorgen. Jeg blei lagt inn denne dagen og vi gikk i trapper, helt fra kjelleren og til 7 etasje trampa vi oppover etter tips fra overlegen (3 ganger opp og ned blei det), og kynnerne økte på... Jeg sendte gubben hjem kl 18.30 for at han kunne få hvile seg mot dagen etter eller mot natten i tilfelle noe skulle skje. Jeg fikk ikke sove, lå på rom med ei dame som prata i telefon hele tiden og dette fortsatte utover hele natten mot morgenen 16 januar (trodde egentlig hun prata i søvne først).

16 JANUAR

Som sagt over besto denne natta av svært lite søvn, kanskje ett par timer tilsammen. Tenkte at om jeg går i fødsel idag kommer jeg til å være svært sliten før jobben starter... Litt før 08 kom det ei jordmor inn til meg og spurte om jeg var klar for å settes igang, ja jo jeg var jo det. Så fikk beskjed om å spise en god frokost for så å komme inn på føden til ctg-måling. Vi var litt usikre på hvordan igangsettingen skulle skje, om vi skulle få modningstabletter eller om de skulle ta vannet, vi trodde de skulle ta vannet for vi håpa jo noe hadde skjedd etter strippingen igår. Jeg sendte melding til gubben som skulle komme litt over kl.9 at jordmor hadde vært å henta meg og at det skulle skje idag, kanskje han burde komme med en gang. Kan jo si at denne frokosten ikke blei store greine, hadde vel elefanter i magen i tillegg til de to som vi snart skulle få møte. Jeg blei lagt til ctg, og gubben kom mens jeg lå til det. Imens jeg hadde denne målingen blei alle tingene mine og senga mi flytta til fødestue venterom nr. 2, her skulle ting skje og her skulle jeg ligge helt til fødselen var kommet langt nok for å få fødestue.. 


Etter ctg blir vi vist inn på dette venterommet, og lege kommer inn for å sjekke åpning. 3 cm :D men desverre ikke helt moden nok til å ta vannet (litt skummelt å ta vannet for tidlig for fødselen kan stoppe opp og navlesnor kan komme i klem). Men får første modningspille som legges bak livmorhalsen. Nå måtte jeg ligge i 2 timer, kunne snu meg fra side til side men ikke mer enn det. Jeg sovna tvert, etter en laaaang natt. Etter to timer kunne vi få gå litt rundt så tok en trappevandring idag også, men magen er konstant stram pga. hyppige kynnere og det kommer stadig lett vonde sammentrekninger (skriver lett for nå vet jeg hvordan de ordentlige sammentrekningene kjennes ut). Det presser mot rumpa, noe som visstnok var veldig bra for da kommer hodet til tvilling en lenger ned i bekkenet. Kl.15.45 kobles jeg på ny ctg, før en ny pille evt. skal settes, denne målingen viser sammentrekninger opp i 58, noe som er rier. Jordmor Marja prater med oss om målingene og sier jeg har 2-3 rier på 5 minutter, noe som er en fin start. Hun viser oss litt kjerringråd, bla. ett punkt på benet vi kan trykke mot for å stimulere riene (når riene hagla på så funka faktisk detta punktet, se bilde av kryss under). Pga. rier ved sist måling får jeg ikke noen ny pille, pga. fare for styrtfødsel. Men om det ikke tar seg opp så skulle jeg få ny pille kl 21.Jeg fikk ny pille kl 21, og to nye timer stille i senga. Vi trang noe lysglimt så vi bestilte pizza og koste oss med den på fødens venterom :) Jeg fikk veneflon i hånda slik at den var klar i tillfelle noe skulle skje i natt. Ny ctg blei tatt før vi la oss, og jeg fikk sobril og paralgin major for å sove litt denne natta og i håp om at kroppen ville jobbe selv når jeg var helt avslappa. Gubben sov sammen med meg på sykehuset denne natta. 

17 JANUAR

Vi sov begge to godt i natt og våknet av oss selv kl. 07.30. Vi startet faktisk dagen med å rydde rommet for å få en ny start, ny dag med mange nye timer, ville det skje noe tro? Fra vi står opp kommer det flere vonde sammentrekninger, og nå er de faktisk vonde, jeg spør gubben hva skjer nå da de kommer av seg selv? Det presser fortsatt ned mot rumpa og smertene sitter som ett belte rundt korsryggen og over symfysen (skambeinet), magen er hard som stål når de kommer. Jordmor Marja har morgenvakt idag, noe vi liker godt for hun er veldig trivelig og prater masse sammen med oss. Blir satt på ctg, og idag er ikke barna samarbeidsvillige, de herjer fælt og har ikke tenkt til å bli målt. Jeg er allerede litt prega av riene, i følge min kjæres nedskrevne fakta, men husker jeg sa at det blir vel værre. Ctg-målingene er vanskelige nå som barna ikke vil være rolige, og med en prega kommende mor som sliter med å sitte helt stille i lengden. Kl. 09.35 kommer lege inn, fortsatt 3 cm åpning, og hun bestemmer seg for å sette inn en modningspille til for å hjelpe kroppen til å fortsette med arbeidet den til nå har satt igang. Håpet nå er at riene skal bli sterkere og hyppigere. Dette er pille nr. 3, og vi prater om videre forløp og får vite om noe ikke skjer så blir det keisersnitt søndag 19 januar (uff vil ikke det). 

Nå er det 2 timers rolig venting, og pilla virker godt idag. Ikke lett å ligge helt stille, men føler jeg klarer å møte riene fint så lenge jeg får ligge på siden. Etter venting nå kommer det inn barnepleier og lurer på om jeg ønsker klyx, noe jeg gjør etter flere dager i forstoppa modus (har ikke spist så mye heller da, men). Jeg sender melding til mamma at ting er i gang og om hun ønsker det må hun gjerne komme inn nå (hun skulle være med å ta imot sine første barnebarn, slik min mormor var når jeg kom til verden). Mamma kommer 12.15, og kommer med litt påfyll av energibomber (yoghurt, cola og appelsinjuice). Alt stopper opp etter at mamma har kommet, typisk asså.Tenker at kanskje klyx gjør susen, noe det skal vise seg at den gjør. Jordmor Marja kommer inn og slår av en lang prat og stimulerer det punktet hun viste oss igår, og da kommer det ordentlig vonde sammentrekninger. Sammentrekningene kommer nå ofte, men varer ikke lenger enn 10-15 sekunder, jeg prøver å slappe av så godt som mulig at jordmor Marja sier at under en fødsel skal man åpne seg, ikke spenne seg å lukke igjen. Det er vondt, men det går nå greit. Tørr ikke spørre etter noe smertestillende da jeg er redd alt stopper opp igjen. 


Kl. 16.30 er det tid for ny ctg-måling før en evt. ny pille skal settes. Denne gangen slites det mye med målingen og jordmor finner ikke hjertelyden til tvilling 2, noe vi synes er litt skremmende. Gubben forsvinner ut av rommet, og kommer tilbake etter en stund, han hadde da fått vite at overlege Nistov hadde bakvakt og gått for å snakke med henne om hjertelyden som ikke blei funnet. Overlegen roer han ned å sier at hun ikke tror det er noe fare, og sier det bare var til å komme tilbake om vi føler noe ikke er greit (får vite at hun skal være på jobb helt til neste morgen, å vi vil jo ha henne under fødselen). Det kommer inn en ny og erfaren jordmor til meg for å prøve å finne begge hjertelydene, Rikke Aspaas heter henne, hun finner begge hjertelydene mens jeg ligger på ryggen. Ikke den beste stillingen akkurat nå, men viktig at dette går riktig for seg så her bites tenna sammen for å få riktig måling. Målingen viser ordentlige rier som kommer hyppigere og som er sterkere enn tidligere (merker jo det selv også). 

Åpning sjekkes før en ny pille kl.18.15 og den er uforandret, lei det ordet asså, men hodet til tvilling en er så godt som festet nå og godt ned i bekkenet så riene er effektive. Jeg tenker at da er vel alt klart for litt mer åpning snart. Pga. samme åpningsstørrelse taes ikke vannet, men det settes heller ingen ny pille. Kroppen jobber selv. Kl. 19 kommer jeg på at jeg har rieteller på telefon, så vi starter den bare for morroskyld, er det noe regelmessighet her på mellomrommene og varigheten. Vi blir egentlig raskt overraska da riene kommer tett med 5 minutters mellomrom og varer ca 50 sekunder.

Kl. 19.25 er jeg litt lei, ringer på jordmor og spør om noe ikke skal skje snart, riene kommer jo regelmessig. Hva med å ta vannet for eksempel. De kan ikke ta vannet pga. det igjen er mye å gjøre på fødestuene. Det kommer en sammentrekning og jeg bemerker mens jordmor er inne at noe lekker ut for hver sammentrekning eller for hver gang jeg snur meg. Sier dette til jordmor, og hun lurer på om det kan være fostervannet, nei det er det ikke svarer jeg sikkert. Men dette ville hun sjekke opp i, så jeg måtte gå med en klut nedentil for at de kunne sjekke om det var fostervannet. De sjekker hjertelyden igjen, og jeg får en vond sammentrekning som gjør at de avbryter kontrollen. Kluten blir undersøkt og her er det ingen tvil, fostervannet har gått, eller det går litt og litt hele tiden. Var ikke sånn jeg trodde vannavgang var. Nå skjer det ting, de måler min temperatur for å se at jeg ikke har noe feber, noe jeg ikke har. og de sjekker åpning og leie. Nå ligger tvilling 1 helt ned i bekkenbunn og hun har flyttet på hodet sitt slik at hodet etterhvert er klart for å presses ut. Vi får beskjed om å hvile, det er lettere sagt enn gjort. Vi sa til mamma rett før vi fikk vite at vannet gikk at hun kunne dra hjem og vi skulle ringe med en gang noe nytt skjedde. Hun blei værende for å si det sånn. Ingen av oss klarte å slappe av, nå var det jo igang. 

Vi prøver å slappe av, smertene blir stadig værre og jeg klorer meg fast i toppen av madrassen, noe jeg ikke skulle gjøre. Gubben tar å holder hardt i den hånden jeg hadde rundt madrassen så jeg klarer å la hånda slappe av. Endelig og litt skremmende blir vi hente kl. 22.50, nå var fødestua klar for oss, den største fødestua, føderom 3. Jeg oppdager fort at føderommet har vindu, noe venteværelse ikke hadde. Spør om de kan sette opp alle vinduene, for jeg er ekstremt varm, de setter opp ett vindu og jeg ser at denne natta nok både er lang for oss på fødestua og for brøytemannskaper, for det snør noe veldig. Jeg blir kobla til ctg, og denne skal jeg ha på under hele fødselen, men nå skal kun tvilling 2 måles på dette, for tvilling 1 skal få elektrode på hode sitt når alt er klart. Det viser seg at det er Dr. Iversen og overlege Nistov som skal ta imot tvillingene, så lenge jeg rekker og bli ferdig til vaktskifte kl. 09. Det skal vi vel klare, hehe. Når legene kommer inn, settes elektroden til hodet på tvilling 1 noe som ikke var spesielt behagelig, åpningen er fortsatt 3 cm og det bestilles epidural og drypp. Er livredd for epiduralen, og legger ingen skjul på at den skremmer livet av meg. 

AKTIV FØDSEL

Allerede kl. 00.25 kommer anestesilegen inn for å sette epidural, får først bedøvelse før det skumle skal settes inn. Mamma går på gangen, gubben sitter på huk forran meg, jeg ser ned og ser vel ikke opp igjen før alt er over. Det gikk rimelig smertefritt for seg, merka ett lite press og en liten iling når det blei satt inn, men så var den satt. Var nå ikke så skremmende detta. Epiduralen funker fint, og jeg har det veldig bra. Allerede 30 minutter senere er åpningen 4 cm og livmorhalsen er helt flatet ut, nå skal drypp settes. Tiden går, epiduralen funker fint og livmorhalsen holder seg leeeenge på 4 cm, jeg er veldig varm så gubben vifter noe oppi ansiktet på meg for å bedre dette :D Når klokka nærmer seg 04.00 får jeg beskjed om at de skal kateterisere meg, for at blæra ikke skal være til hinder for fødselspassasjen, noe jeg nekter så jeg får prøve å tisse selv. Må kaste inn håndkle her, er nå ikke enkelt å tisse med bedøvelse asså. Blir kateterisert, noe som gikk fort og greit. Åpningen er fortsatt 4 cm, men nå begynner epiduralen og dabbe av, riene kommer haglene på og blir målt til 5 rier på 10 minutter, de varer 1 minutt så kan jo si at pause var etterlengta nå. Dryppet blir satt opp en dose, og jeg får litt mer epidural, ønska ikke så mye i tilfelle jeg trang masse senere. 


kl. 04.45 er det 5 cm åpning, og en time senere blir jeg målt til 7 cm. Begynner å bli sliten nå, og har vel forsvinni litt bort fra alt og alle, konsentrerer meg kun om riene nå, ønsker ikke mer epidural (tror ikke jeg helt skjønte hva jeg sa nei til). Datoen har forresten blir 18 januar, og vi begynner å ane at dette er datoen som skal forandre livet vårt totalt. Kl. 06.20 sier jeg at det presser helt ukontrollert ned mot bak, og får vite at det er helt fint og sånn skal det være. Jeg sier at det ikke er lett å holde tilbake, men vet jo at jeg må det frem til det er 10 cm åpning. Får lystgass, noe de har prøvd å få meg til å ta gjennom flere timer på fødestua, jeg er livredd for å bli kvalm så får en lav dose. Hvorfor tok jeg ikke dette før, var fantastisk og ha noe å puste i, for da klarer man å holde takten, merka ingen rus siden jeg fikk så lav dose av dette. Kl. 06.30 sier jeg at jeg klarer ikke holde tilbake, pressetrangen er for stor og jeg er egentlig litt redd. Jeg klarer ikke å la være og må hjelpe til litt ved hver "pressrie". Ett kvarter senere merker jordmor at jeg virkelig sliter for å holde igjen, så hun sier hun ønsker og kateterisere meg en siste gang for så å måle åpningen. Men til alles store overraskelse blei ingenting av de to tingene gjort, for nå sto hodet til tvilling 1 i åpningen og var helt klar for å fødes, fikk beskjed om å prøvetrykke og det gikk strålende. Fødeteamet kom løpende inn med utstyr, vi var vel 9 personer inne på stua der, 

Klokka er 06.50, alle er på plass. Jeg kan begynne å presse, jeg får panikk men må jo gjøre som jeg får beskjed om. Etter kun 10 minutter er tvilling 1 født, og dette var en liten Haley. Haley skriker med engang, og jeg forstår at hun er ute. Spør fort om "er hun fin"? Og de løfter hun opp slik at jeg kan få se på den lille jenta vår. Gubben får klippe navlestrenger og får henne i armene sine, noe vi ønsket. Nå hjelper jeg ikke så mye til selv, for tvilling 2 var egentlig klar til å komme med en gang, han blir holdt fast fra utsiden og legene jobber med å dra han rolig og forsiktig ut etter beina, han stritter litt i mot så det tar litt tid. Men kl. 07.30 spør de om jeg kan presse litt så kommer han ut, og jeg presser og uten en lyd kommer lille Benjamin til verden. Han blir lagt oppå meg, men har ikke tid til å gråte så han blir litt massert før skriket kommer. Jeg får klippe navlestrengen, og fødselen er over. Alt gikk veldig fint og det gikk veldig raskt på slutten som dere kanskje kan lese, jeg fikk ett lite klipp så måtte sy ett par sting, men det gikk veldig fint. Endelig, er de her, velkommen til verden. 

Haley født kl. 07.05, 46 cm lang og 2770 gram og Benjamin født kl. 07.30, 47 cm lang og 2820 gram


Vi har blitt foreldre

Endelig kom dagen for igangsetting, 15 januar. Men desverre var det kaos på fødeavdelingen denne dagen så vi blei ikke tatt, men jeg blei lagt inn. 16 januar var det vår tur til å bli satt igang (kommer eget innlegg om fødselen imorgen). Ting tok tid, men endelig tidlig på morgenen 18 januar så Haley og Benjamin dagens lys. Haley blei født 07.05 og hun var 46 cm lang og 2770 gram tung, Benjamin kom til verdens kun 25 minutter senere 07.30 og han var 47 cm lang og 2820 gram tung. For oss er de finest i hele verden <3 Pappa og mormor var med å ønsket dem velkommen til verden.

Haley og Benjamin kom til verden ved vaginal fødsel, som ønsket. Ja, det var vondt, men fy for en fantastisk og heftig opplevelse jeg er glad jeg fikk oppleve på den måten. 






Desember og siste delen av svangerskapet

Nå er det lenge siden jeg har skrevet her, og beklager det på det sterkeste. Men desembertiden gikk fort, og det var endel bekymringer og forventinger som tok det meste av min tid, så jeg klarte rett og slett ikke skrive noe på bloggen. Ja, til tider så var det mye bekymringer når det kom til det å bære frem tvillinger. 

Desember var fylt med juleglede selvfølgelig, og den var godt fylt med gjentagende ultralyder, målinger og ctg-undersøkelser, det var en sykehusinnleggelse og 2-juledag måtte vi raskt inn på sykehuset pga. lite bevegelse til tross for mye sukker innabords. Vi hadde en super koselig jul med ultralyd lille julaften hvor alt var bra med de kommende bebisene våre. Og jeg skal ikke legge skjul på at desember var en mnd. fylt med en laaaaaang ventetid, da flere mente at disse bebisene ville komme tidlig i desember. Vi lengta mer og mer hver dag etter å få møte de små, som vi har ventet så uendelig lenge på. Men samtidig som vi venta veldig så ønska vi ikke at de skulle bli født alt for tidlig, jo lengre i magen jo bedre. Og vi ville ikke at de skulle komme klistra oppi jula, bedre å være eldst i klassen en yngst. Jeg er selv desemberbarn og har synes det har vært veldig koselig, men for hver dag som gikk hvor nærmere jul og nyttår kom vi. 

Grunnene til alle ultralyd-undersøkelsene var at flowen, eller trykket i navlestrengen til vår lille jente hadde litt store avvik. Dette kan medføre mindre vekst og lite energi hos fosteret. Om dette trykket flates ut via en tabell så har ikke barnet det bra, og vil da ha det best ved å komme til verden og få hjelp på utsiden. 4 desember oppdaget de dette med trykket, og de begynte å snakke om å skulle ta barna ut om dette ikke bedra seg (egentlig var dette den siste ultralyden vi hadde avtalt, nå skulle det bare være ventetid igjen). Hver tredje dag skulle vi på ultralyd, men heldigvis neste ultralyd var trykket innenfor normalen igjen, og vi slapp fødsel i uke 32 (på denne tiden blei de estimert til 1640 gram, alt for lite for verden synes vi). Nå trang vi ikke ta ultralyd like ofte lenger, men en gang i uka/hver tiende dag var vi til undersøkelse. Hun som fant ut av trykket klarte ikke forklare oss hva dette betydde, hun sa bare "ikke tenk på det", vi blei mer og mer stressa pga. hennes uvitenhet (vi følte hun ikke hadde nok kunnskap, men det hadde hun helt sikkert). Timen etter vi fikk vite om flowen var vi hos ei ung overlege, som heter Linn Nistov, en fantastisk lege som virkelig tok seg tid til å forklare og vise oss. Vi følte endelig vi fikk svarene vi trang og at vi gikk fra undersøkelse uten nye spørsmål (tidligere så hadde vi flere spørsmål når vi gikk enn vi hadde når vi kom, men fikk ikke svar). Dr. Nistov forklarte og vi fikk inntrykk at dette ikke var så til de grader skummelt som vi hadde fått inntrykk av. Vi sa til henne at vi ikke ønsket time hos den tidligere jordmora igjen og at vi ønsket time hos henne. Endelig blei også dette hørt, og vi blei fortalt at vi kunne si ifra om dette i skranken, noe vi gjorde. Dr. Nistov forklarte at hun jobbet på poliklinikken og på føden, og håpet var stort fra denne dagen om at det var hu som skulle være tilstede under fødselen. Stortsett alle undersøkelsene resten av svangerskapet blei foretatt av Nistov, og til vår store glede var hun tilstede under fødselen i tillegg (kommer mer om fødsel i annet innlegg). 

11 desember merka jeg smerter i magen ved hvert spark, det var vondt å stå og det var vondt å ta seg på magen. Jeg sa ikke noe om dette før jeg måtte legge meg litt nedpå, da tvang gubben meg til å ringe sykehuset og vi måtte komme inn med en gang. Heldigvis var alt bra med ungenen denne dagen også, men der smertene satt var stedet der morkaka var plassert så jeg blei tvert lagt inn til observasjon over natta. Heldigvis kunne jeg bli med hjem dagen etter, og smertene var noe bedre. Før vi fikk reise hjem blei jeg grundig undersøkt av Dr. Nistov igjen og hun forklarte mulighetene for igangsetting pga. tvillingsvangerskap og at dette ofte blei gjort i uke 38. Jeg sa jeg ikke ønska det, var litt skummelt.


Julaften kom og vi hadde en superfin dag, feira i år hos svigerforeldrene mine og vi fikk så mye fint til bebisene som snart skulle komme så det er mange som venter og gleder seg ja. Bebisene var veldig aktive på julekvelden, og jeg hovna svært mye opp i føttene. Elefantføtter fikk en ny mening denne dagen. 2. juledag var vi bedt til mamma på herlig kalkun, og jeg hadde lagt merke til hele denne dagen at det var lite bevegelser fra magen. Jeg reagerte egentlig ordentlig etter en stor middag og litt kaker at det ennå ikke var noe særlig bevegelser, jeg prøvde og trykke på magen og gubben prøvde og prate og trykke for å merke trolla på innsiden, men ingen reaksjon. Jeg sa at det går seg til, kan jo ikke være helt hysterisk. Da reagerte mamma, gubben og søstrene mine med at ring nå, noe jeg gjorde og under en havltime senere lå jeg til ctg på fødeavdelingen, så det blei nå tatt alvorlig. Igjen så var det Dr. Nistov som skulle undersøke tvillingene våre, heldigvis, vi var veldig trygge på henne. Hun lurte på om jeg var sliten, og jeg sa at ja, nå begynner jeg å bli sliten, sover svært dårlig og har mye vondt i bekkenet. Da fikk jeg til svar fra legen, endelig innrømte jeg det, detta var venta, så om jeg ikke hadde noe imot det hadde hun satt meg opp til igangssetting i uke 38.. Skummelt, men ja, jeg ønska dette :) 

Dagene med mer venting gikk, vi feira nyttår hos gode venner og de sa i år blir dere foreldre. Å herregud... Januardagene snegla seg videre og 9 januar fikk vi vite at vi skulle settes igang 15 januar :) Denne dagen blei jeg undersøkt og modningen var godt i gang og jeg blei målt til 1 cm åpning, nå var det bare å vente......





GRATULERER DR.JARL KHAN

ett nytt lite barn, ett nytt lite liv,

 

det er ett under, uten tvil

(bilde lånt av www.varden.no)

For en uke siden fikk jeg årets siste ønskebarn blad i posten (ønskebarn er en flott organisasjon som tar for seg temaer rundt det å være ufrivillig barnløs, ønsker og adoptere, fosterbarn osv.en organisasjon som sitter inne med mye info om ulike temaer innenfor feltet "å ønske seg barn"). Vi er medlem i denne organisasjonen, og jeg sitter som varamedlem i landsstyret der. Desverre har jeg ikke klart å fulgt opp sånn som jeg ønsket og tenkte, som kjent blei vi jo gravide og senere kom rygg og bekkensmerter som gjorde ting litt vanskelig, men jeg har vært på cafemøter og jeg ønsker og fortsette min interesse innenfor fertil.no som ligger i Tønsberg. 

Men tilbake til bladet som kom i posten. På forsiden pryder ett stort bilde av en kar vi har god kjennskap til, han står i dress (vi er nå mest vant til å se denne mannen i sin sykehusuniform) og han står med en flott utmerkelse i armene sine. Det er nemlig grunderen til fertilitetklinikken i Porsgrunn, den norske prøverørsbarns far og vår første lege innenfor vår fertilitetsbehandling Dr, Jarl Khan, Han blei i august utnevnt til ridder av st. Olavs orderen for sitt arbeid innenfor ufrivillig barnløshet og assistert befruktning. 


Denne mannen var med i teamet som lagde Norges første prøverørsbarn, som så dagens lys i 1984. Og i Norge er 25 000 kvinner blitt foreldre på denne måten. Han har en lang merittliste bak som og har vært med i forskningsdelen med det å fryse ned embryoer og inseminasjon. Det er han som åpnet fertilitetsklinikken i Porsgrunn i 2002, og som på disse årene har gitt liv til ca. 2800 små bebiser. Sykehusveggene på denne klinikken prydes av bilder av små barn som er blitt til ved denne klinikken, og de bildene har vært med på å gi oss ett stort håp om at denne behandlingen fungerer. Og etter å ha vært pasient der nede siden 2009, med 3 inseminasjoner bak oss, 1 fryseforsøk og 3 ferskforsøk sitter vi nå endelig og teller dager til at våre to prøverørsbarn skal komme til verden. Disse to barna vil også være med å pryde veggene i Porsgrunn med hver sin nål på kartet (rød og blå nål) og i tillegg skal vi selvfølgelig sende bilde av de og vi skal ned å besøke klinikken ikke så alt for lenge etter fødselen. Det er ikke Khan som har laget de to jeg nå bærer på, da han skriver bok men vi prata med han under behandlingen de gangene vi traff han på klinikken. Vi fikk ved vårt vellykkede forsøk hjelp av Dr. Erling Ekerhovd og vi er ikke noe mindre fornøyd med denne mannen for å si det sånn. Hele klinikken i porsgrunn er en fantastisk klinikk og dette har vi ment hele veien, ikke kun etter å ha blitt gravide. 

Jeg og Thor-Anders vil gratulerer deg, Jarl Khan på det sterkeste og takke deg for dine forskningsevner og det at du valgte å åpne klinikken vi har hørt til over flere år. Denne klinikken kommer alltid til for oss å bli husket som klinikken som gjorde oss til foreldre etter en lang kamp. Vi er Porsgrunn fertilitetsklinikk evig takknemlige <3

Sykehusbaggen

SYKEHUSBAGGEN

Ja, når er egentlig tiden inne for å pakke denne? Skal vi pakke i koffert eller bag? Og for å ikke snakke om hva skal egentlig være med???

Da jeg i oktober blei innlagt en natt til observasjon på føden pga. blødninger, kom spørsmålet fra jordmor "har du pakka sykehusbaggen"? Jeg tenkte at eh nei, trenger jo ikke det på ei stund ennå. Men hu anbefalte på det sterkeste å ikke vente for lenge med detta.. Men jeg er som jeg har vært hele svangerskapet og alt er jo for tidlig. Vi har jo prøvd å bli foreldre så lenge, at når det da kun blei en ventetid på 9 mnd. så begynte tiden og gå veldig fort.. Jeg var 26 uker på vei når jeg lå en natt på føden, og i uke 30 leste jeg på nettet at de som venter tvillinger bør ha fødebaggen klar og liggende i bilen innen en entrer uke 30. Ups, jeg hadde ikke pakka ennå men vi hadde skrevet ned litt om hva vi tenkte å ha med. 

Så i uke 31 pakka jeg baggen, da satte gubben beinet ned og sa at "du kommer til å synes det er for tidlig den gangen fødselen er i gang". Jeg ville at vi skulle pakke i koffert, så det var plass til mine ting, tvillingenes ting og litt ting til den kommende pappan. Men den kofferten vi har som ikke er alt for stor, har problemer med hjula sine så da blei det bag til meg og sekk til tvillingene. Toalettsaker til både meg og gubben begynte jeg på igår faktisk... 

 

PAKKA TIL MEG

- Svart harembukse (fra cubus) som jeg har fått av søstra mi

- Svart kosebukse som jeg kjøpte på ullared (denne er ennå ikke brukt)

- Svart gravid-tights (denne er fra hennes og mauritz og er herlig og gå med)

- Bergans hettejakke

- 3 x singletter med blondekant (vero moda) og endel andre t-skjorter da jeg har lest og hørt det er vanlig med endel hetetokter etter endt fødsel. 

- 2 tynne gensere som ikke strammer over magen

- Amme-bh og to andre bh med avtagbare stropper

- Mykt undertøy (blei anbefalt å kjøpe nettingtruser, men har ikke så lyst på det)

- Sokker

- Sportec sandaler, i tillegg har jeg pakka hvite tøfler som kan brukes oppå avdelingen

- Pynteskjerf, som pryder ett ellers kjedelig antrekk

Jeg har ingen planer om å pynte meg i tiden på barsel, men har pakka ned klær jeg kan føle meg vel i og som gjør at jeg ser nogenlunde ok ut i. De fleste buksene jeg har pakka er svarte, helt tilfeldig egentlig, men har ikke pakka mørke gensere i fare for å bli bleik som ett spøkelse. Vet ikke hvor lenge vi må være på barsel, så jeg har også noen klær pakka i stellebaggen om jeg trenger mer. Dette er da særlig topper og ett par ekstra bukser. 

Det som gubben skal ha med seg blir pakka når tiden er inne for å dra, da han kun skal ha med ett par t-skjorter, en genser og hygieneartikler. Vi vet ikke om han skal være på sykehuset sammen med oss, regner ikke med at han skal det hele tiden. Og vi har jo en liten pusekatt hjemme så han skal hjem en tur hver dag også de dagene vi skal være på sykehuset alle 4 <3

Jeg/vi glerder oss veldig til å kle opp tvillingene i sine egne klær så de får med egen sekk med klær og diverse som tilhører de. Vet jo ikke om alt blir brukt, men det er nå med iallfall.. Kanskje mye sier noen, men vi ønsker at de kun skal bruke sine egne klær så langt det lar seg gjøre. 

 

PAKKA TIL BENJAMIN OG HALEY

- Stjernesetta fra cubus som består av body og strømpebukse (de har 2 sett hver, rosa og blått og i tillegg ett i grå og brunt som er det settet pappan dems kjøpte den dagen vi fikk vite at de var to)

- Alsklingbodyer som de har fått av bestefar og bibbi (lundmyr of sweden)

- Kosekluter som pappan dems har kjøpt til de

- Sauebamser som de har fått fra farmor og farfar

- Ull-lue som Helene har strikka som de skal bruke rett etter fødselen

- Bøttelue (i love dad og en rosa og blå knytelue til hver i bomull)

- Rosa og blå gulpekluter (1 til hver)

- 1 smokk til hver, med hjemmelaget smokkesnor hvor navnet dems står (blitt anbefalt å ha med dette av Inger Marie, pga. noen babyer har stort sugebehov og melken ikke kommer på plass med engang)

- Bestemorruteteppene som jeg har hekla til de

- Rosa og blått helseteppe

- Tøfler som de har fått av Ada-Marikken

- Klorevotter som de har fått fra tante Narida og onkel Lars

- Ullsokker jeg har strikka til de

- Smekker med mormor/farmors skatt og pappas prinsesse/tøffing

- Ett par ekstra sokker

- Pysjamas


Hentesettene ligger klart og pakka hjemme, sammen med bilstoler og bilstoltepper.  Dette ligger klart til at pappa kan hente dette før vi skal hjem fra sykehuset. I tillegg kommer jo hygieneartikler, kamera, svangerskapspapirer og energiboost til fødselen. 

 

Babyshower

 

Jeg har lenge sagt at babyshower er noe jeg har litt delte meninger om, ikke noe negativt egentlig. Men jeg synes at det kan være litt kjøpeplikt om en skjønner hva jeg mener... Jeg hadde selvfølgelig lyst til å få dette arrangert, men tenkte det at jeg ikke ønsket at man skulle føle at man må kjøpe noe. Dette er noe jeg har sagt til ei venninne flere ganger, så hadde ingen tro på at det blei noe babyshower, og det var jo takket være meg selv.. Jeg har som sagt ikke vært negativ til det, men de som ønsker å heller gi noe ved fødsel kanskje ikke har mulighet til å gi noe ved en slik shower. Men uansett, en veldig koselig happening. 

Jeg er medlem av en januargruppe på facebook og stadig hadde noen av jentene dere fått babyshower, og jeg tenkte "går det an å være så dum og si ting om babyshower som kan tolkes negativt". Selvfølgelig blir det ikke arrangert for tvillingene. 

Dette er allerede blitt noen uker siden, tiden flyr av sted. Men jeg fikk melding en formiddag av svigermoren min som lurte på om jeg kunne komme til henne for at vi skulle sy vognposene som jeg har strikka, gubben skulle jo jobbe denne dagen så det passa veldig bra. Jeg blei henta av min svigerfar kl 18.00. De bor kun noen minutter herfra, så når vi kjørte inn i gårdsplassen dems var det ørten biler der og fakler var tent. Jeg kjente fort igjen bilen til mamma og ei venninne, var masse biler der men var disse jeg kjente igjen med en gang. Går ut av bilen og inn i huset, sier hei og den som stikker hodet frem var kusinene mine og lille Tobias. Oj, heisann er vel det jeg klarer å si. Skjønte jo det var noe på gang når jeg så biler og fakler, men blei nå overraska lell. 

Bordet var pynta med lyserosa og lyseblå sterarinlys og gavebånd, og det lå små sokker, spenner, smekker (jeg elsker dissa name it smekkene) og smokker på bordet <3 Det var spleiselag mellom de besøkende så det blei servert ost og kjeks med påfølgende kaker. Superkoselig.. Å tvillingbarna våres fikk jo så mye fint <3 

Haley og Benjamin fikk: 

<3 Farmor og farfar: Det som lå utover bordet, bleiekake med smokker, kluter og votter. og en body hver

<3 Mormor: En body til hver, sokker, og kjempe fine hjemmesydde håndkler med bamser og hjerter på

<3 Tante Linn, Tante Martine og Onkel Kristian: Diverse klær, bleier, potetmel, vaskeservietter, badetruse og badedrakt

<3 Fadder Inger Marie m/familie: Saueskinn

<3 Tante Narida og Onkel Lars: UV-telt, temperaturmåler til badevann, stearinlys og klær

<3 Fadder Annette: Hettehåndkle og smokkebitering

 <3 Renate hadde hekla nydelige luer til begge to 

<3  Anette og Tobias: To hjerterammer med engel på

<3 Hege: En herlig pysj til hver med ugler på

<3 Vil takke alle dere som var med på å lagde en utrolig koselig kveld for de to kommende små, veldig takknemlig for det <3

"Du er lagd for å gå gravid"

Dette er kommentaren jeg har fått fra jordmødre og leger på sykehuset når de spør hvordan det er å gå gravid med tvillinger. Får høre at det å bære frem tvillinger ofte gir mere "plager" igjennom hele svangerskapet. Blei spurt mye i starten av svangerskapet om jeg var kvalm, og jeg svarte jo som sant var at det var jeg ikke så lenge jeg hørte på kroppens signaler om når jeg var sulten osv. Kunne da se at de som spurte rynka litt på nesa og sa "men venter ikke du tvillinger da", eh jo, men det er jo ikke ensbetydene med at jeg må være dårlig, eller er det det? Jo flere som spurte om kvalmen og tvillinger jo mer usikker blei jeg "er det noe galt siden jeg ikke kaster opp", jeg personlig var jo rimelig glad for å slippe unna måneder meg oppkast og uvelhet og føler at jeg har vært rimelig heldig der. Vi har vel fleipa litt med at ett slikt svangerskap har vi fortjent etter den lange veien for å oppnå graviditet, men dette betyr jo ikke at jeg håper andre som lett blir gravide blir dårlige.

Har ei venninne som fikk ei lita jente nå for ett par uker siden og hun har vært kvalm og kastet opp hele veien, jeg har ikke unna henne det for å si det sånn. Men jeg trodde jo detta var vanlig så jeg grua meg jo til å bli så dårlig som det jeg så hun var. Kan jo ærlig inrømme å si at jeg ventet på kvalmen, leste at den ofte kommer i uke 6, dette skulle være tegnet på at jeg kunne tro på at vi ventet bebis. Jeg venta og venta, ingen kvalme kom, og blei mer og mer nervøs for at da må det jo ha gått galt. I uke 8 var vi på den første ultralyden ved fertilitetsklinikken i porsgrunn, jeg sa jeg var redd noe var galt siden jeg ikke var kvalm (alle er jo kvalme), har egentig ikke vondt i puppene heller når jeg tenker etter men det stikker i magen og jeg hadde mensmurringer stortsett hele tiden. Dr. Ekerhovd som hadde geleidet oss igjennom dette forsøket sa at ikke alle opplever kvalme og lurte på hvordan svangerskapa til mamma hadde vært "jo hun var kvalm". Men uansett kvalm eller ikke så så vi nå to bankende og perfekte hjerter på ultralydskjermen denne dagen. Nei, man trenger faktisk ikke å være kvalm fikk jeg igjen beskjed om og jeg skulle heller være glad for å være i form, noe jeg også var altså. 

Så tilbake til overskriften igjen, ja jeg har fått denne kommentaren flere ganger. Er født med en øre-nese-hals problematikk som har plaget meg veldig mye de siste par årene, blei operert 1 mars i år med vellykka resultat. Men har hverken hatt noen skikkelig forkjølelse eller ørebetennelse i løpet av svangerskapet. Så jordmor konkluderte med at jeg burde fortsette som gravid :D Jeg sa at jeg tørr ikke prøve igjen, tenk om formen blir helt omvendt? Og da i tillegg har to andre småtroll som skal passes på og følges opp. 

Nå er det 8 uker igjen til terminen, vi er 32 uker på vei idag. På grunn av tvillinger så skal vi etter all sannsynlighet settes igang i uke 38, så det betyr at det kan være 6 uker igjen til de kommer. Jeg tenker tilbake på ett fint svangerskap, som ikke blei som jeg trodde i det hele tatt hadde trodd jeg skulle være dårlig, slite mye med ryggen og ja få de plagene som en kunne få er jo min flaks :) Men det blei ikke sånn, ryggen blei vond så jeg måtte sykemeldes tidlig, men dette gikk seg til etterhvert som bebisene vokste og svømte litt høyere opp i livmoren og da ikke lenger pressa på isjiasnervene. Men ryggsmertene har kommet og gått igjennom hele graviditeten. Jeg har ikke vært så stor, noe som også har vært litt plagsomt til tider da stortsett samme person må kommentere dette ved hvert møte. Jeg har begynt å si at størrelse på meg betyr ingenting for barna, de er helt perfekte begge to Og hvorfor skal jeg bli så stor, magen skal da bort igjen etter fødsel. Jeg har kun gått opp 5 kg i svangerskapet fra startevekta noe som jeg er veldig fornøyd med :) 

Men merker nå på kroppen at det ikke er like morro og være gravid hele tiden lenger, da uke 30 sto for døren forandra energinivået seg tvert, jeg blødde hver dag, bekkenet blei vondere og vondere og livmoren har nådd sitt høyeste punkt og presser veldig på lungene. Ribbeina er svært vonde, da vår kjære lille gutt har planta rumpa godt oppi ribbeina mens vår kjære jente har beina sine der. Men nå er svangerskapet snart over, litt skremmende og tenke at "vi overtar herfra". Nå ligger de liksom så trygt inni magen min og får alt de trenger der, da det er sånn vi er skapt men så fort de er ute her hos oss så skal vi overta resten av barnas utvikling. Vi gleder oss uendelig mye, vil jo ha de ut nå, men samtidig ønsker vi begge at de skal få bli værende i magen så lenge som mulig. Er ikke lenge til januar, så uansett så er det svært kort tid til vi kan se våre barn i øynene for aller første gang. Vi gleder oss til å ta dere imot, og igjen det er mange som venter på dere <3

Jeg kan konkludere overskriften med en ting " du er lagd til å være gravid, ja, jeg er kanskje det men jeg er ikke lagd for å bli gravid". Prøverørskarusellen er en av de tøffeste karusellene jeg noen gang har tatt, men vi blei nok valgt ut siden vi er sterke nok til å stå sammen i en sånn prosess. Vi priser oss lykkelig over at vi sto støtt hele veien igjennom når vi tenker på hva som skal skje om få uker <3 

Hjemmelaget vimpelrekke

Jeg har hatt så lyst til å bestille vimpelrekke til barnerommet, synes det kan være vel så fint for å få litt farger inne på rommet dems. Har kikka på nettet der de selger slike og vi har kikka på ebay, men egentlig ikke finni noen som bare lyste mot meg og sa "må ha". Så jeg tenkte at kanskje jeg bare skal lage en selv, men hvordan. Kikka etter oppskrifter på nettet men fant ingen jeg egentlig skjønte og ønska ikke vimpler av bestemorruter da jeg hekler tepper til de i disse rutene. Så da var det bare til å sette seg ned å prøve seg fram. Fargene skulle gå i blå, rosa og hvit. Prøvde meg litt frem og så utrolig nok at det jeg hekla blei til en trekant, og dette etter en veldig enkel oppskrift som jeg rota frem i mitt eget hode.

Hjemmelaget vimpelrekke

<3 Jeg har brukt heklenål nr. 3,5 og babysoft garnet fra nille (deilig garn og hekle med og det koster kun 10 kr nøste)

<3 Legg opp 3 luftmasker, og sett sammen til en ring ved hjelp av en stav i første luftmaske

<3 Snu arbeidet ved hjelp av en luftmaske

<3 Resten av vimpelen er staver og luftmasker når en kommer til enden og en skal snu arbeidet

<3  For at vimpelen sakte men sikkert skal få ett trekanta utseende skal det hekles 2 staver i den første maska hver runde. Videre en stav i de neste maskene.

<3 Jeg ønska vimplene hverken for små eller for store så jeg hekla sånn helt til jeg var oppi 25 staver, da fester du tråden og en vimpel er ferdig. 

<3 Hekle så mange vimpler du selv ønsker, jeg hekla tre i hver farge og la de annenhver.

<3 Hekle så ett kjede med luftmasker, 40 stykker, og fest vimpelene med fastmasker bortover, ha 5 luftmasker mellom hver vimpel og igjen avslutt med ett kjede av luftmasker på 40 stykker. 




Ha nulltoleranse for lite bevegelse

Oj, ser det er lenge siden jeg har skrevet noe nå. Er sliten om dagen og det begynner å gjøre vondt både her og der så da har bloggingen blitt litt glemt..

 Vi var hos jordmor for en uke siden, alt var bra med begge bebisene våres. De vokser helt perfekt og livmoren har nå nådd sitt høyeste punkt så jeg omtales som høygravid, til tross for at det er over 40 dager igjen til terminen. Jordmoren vår synes magen hadde vokst fint og skyti litt frem nå de siste ukene. Vi fikk høre hjertelyd og alt var bare fryd og gammen, håper vi får komme til neste time også mens bebisene er på innsiden da neste  time er 16 desember (vi har ingen planer om baby før januar). Jeg fikk svar på glukosebelastningen som var helt fin, men til torsdag denne uka skal jeg ta en ny bare for å dobbelsjekke at den også er bra (godt jeg ikke synes den søte væska var så fæl å drikke). 


Så til overskriften, "ha nulltoleranse for lite bevegelse". Onsdagmorgen våknet jeg og tenkte hmm, rart jeg ikke har kjent noe bevegelse på høyre side ennå og kunne heller ikke huske å ha kjent det i løpet av natten. Sa ifra til gubben som straks gikk ned og henta ett stort glass med kald appelsinjuice for å prøve å vekke litt interesse for å bevege seg, men jenta vår bevega seg ikke (gutten derimot spant rundt så tydelig han reagerte på kald og søt drikke). Venta en halvtime, og tenkte når kjente jeg spark på høyre side sist (har nemlig i ett par uker kjent tydelig hvem som sparka hvor), og kom på at det siste jeg huska var kvelden i forveien mellom 21 og 22. Gubben sa at vi må ringe til føden og spørre hvor mye bevegelse som skal kjennes nå, og der fikk vi klar beskjed om å komme inn til sykehuset med en gang og møte jordmor på kvinneklinikken. Vi kjørte selvfølgelig inn, heldigvis var gubben hjemme denne morgenen. Da vi parkerte i parkeringshuset så var det ei som våknet til liv, og ga tydelige livstegn fra seg, men pga. lite bevegelse skulle vi likavell komme opp til ultralyd. På ultralyden var alt bra, heldigvis og vi fikk den gode nyheten om at begge to nå har lagt seg med hodet ned og de har begge to føttene sine under ribbeina mine på høyre side (og det er tiltider veldig merkbart). Så grunnen til lite bevegelse utover mot høyresiden var da at de begge ligger i hodeleie og de legger seg stadig tettere for å finne veien ned i bekkenet. Gubben er helt imponert over at de skjønner at det er kult å ligge på hodet, og er helt bestemt på at dette må være ett innstinkt vi har i mors liv. Så alt var helt strålende med begge to, og vi fikk med oss profilbilde av ansiktene dems, da de nå er blitt så store at det ikke lenger er noe enkelt å se hva som er hva på skjermen. Men nydelige profiler har de begge to <3

I tillegg må jeg jo skrive at Haleys lekevenninne er endelig kommet til verden, ei nydelig liten dukke kom til verden 8. november kl 22.47 og heter Sara. Velkommen til verden og gratulerer til foreldre og storesøster. Endelig kom hun <3 Jeg fikk gleden av å ha henne på fanget og må ærlig innrømme at det er litt skummelt og tenke på at vi venter to sånne og de kan vi ikke sende tilbake til moren og faren sin, men herlig å ha en baby i armene og endelig tenke at "neste gang er det vår tur", istedenfor "blir det noen gang vår tur". En herlig følelse, og så koselig at de blei gravide rett før vi skulle igang med det siste forsøket. Jeg kjente på kroppen at dette kun var en god beskjed og få og allerede da tenkte jeg at dette forsøket må jo gå bra det må jo være god karma og glede seg sånn helt ærlig på andres sine vegne. Har gleda meg på andres sine vegne tidligere asså, men har vel stortsett alltid følt en liten bismak, men denne gangen var det kun glede <3

lille prins og lille prinsesse

Ja, som skrevet i innlegget under er vi nå ikke lenger i tvil om at vi venter en prins og en prinsesse. Det jeg gjetta i uka 10+3 ved ultralyden da. Men når ordinær ultralyden kom fikk vi vite at vi venta to fine og sprelske gutter, som var og er svært aktive (dette kommenteres ved hver kontroll). Det er ikke så lett og måle disse barna da de er svært kontaktsøkende og rører seg med det som rører magen :) Ved første ultralyden i uke 8+3, hadde jeg og gubben ett veddemål som jeg tapte ved å gjette at vi venta en baby. Og dette veddemålet gjentok vi ved ordinær ultralyd da han gjetta på en av hver eller to jenter. Jeg vant veddemålet denne dagen ved å gjette to gutter, så gubben lagde middag til meg etter mitt ønske som jeg også gjorde til han ved den første ultralyden. Men nå som det viser seg at han hadde rett så krever han en middag tilbake, og det skal ha selvfølgelig få :)

Tvillingene våres har liggi på tvers i mange uker nå og sparkene har kjentes under navel og ut på sidene. I den siste uka synes jeg de har vært veldig aktive og virker nesten ikke som de har sovi. Og ved ultralyden på lørdag så vi at de har snudd på seg så det at jeg merker endringer i bevegelsene dems er nå ikke så rart. Jenta vår Haley, tvilling en sitter i seteleie, rett opp og ned, tidligere har hun ligget med beina tett sammen og krølla de oppunder seg så kjønnet hennes har ikke vært lett og identifisere men nå som hun har flytta på seg er hun ikke like anstendig lenger :) Gutten vår Benjamin, tvilling to ligger i hodeleie og han har vist seg frem hele veien, aldri vært noe problem å se at han er en liten gutt. 

Sånn har de liggi nå i mange uker sånn som bildet over teksten her viser. De har liggi anføtes i tverrleie. Men nå så har de snuss seg slik som bildet under i hvert sitt leie. De har ennå noen uker igjen på å snu seg, og vi håper tvilling en klarer å komme med hodet ned innen den tid, men det får tiden vise :) 

Det som nå er rart er at pga. de har flytta på seg sånn som de har gjort er det nå spark og bevegelser fra bak ribbeina og helt ned til trusekanten. Ganske rar følelse til tider, da sparkene tidligere har vært nogenlunde likt lokalisert. Haley er fortsatt nederst men siden hun sitter nederst i bekkenet med rompa si så merkes hennes bevegelser lengre opp mot ribbeina og i ribbeina (tror hun synes de er litt i veien). Igår sparke hun til mot ribbeina så jeg trykte fingrene inn mot der hun sparka og da fikk jeg de sparket i retur. Hennes kroppen kan ses som kuler oppover magen min ved at armer og bein sparkes ut her og der. Benjamin er den jeg merker mest bevegelser fra, og jeg lurer på om han sover i det hele tatt noen dager. Han sparker og slår overalt og kjennes og ses stortsett hele tiden. Jeg kan banke på magen og han banker tilbake fra innsiden, sprøtt men koselig med litt kommunikasjon. Han liker at ting ligger oppå magen da han også er svært kontaktsøkende. Nå har jeg tastaturet nederst på magen og han sparker bort i det, og de er blitt ganske så sterke så inni mellom så spretter tastaturet litt ut av hendene mine :) Og nå har jeg begynt på vognpose nr. to og om jeg prøver å legge strikketøyet ned på magen så skal det sparkes borti, sprøtt og morro. 




Gubben synes det er veldig morro og fasinerende at han kan se de sparker og hilser på fra innsiden. Han kan banke på han også og får bank tilbake. Når de hører stemmen hans så sparker de og viser at de hilser på. Det går nok nå mer og mer opp for gubben at vi venter disse to små, nå som han kan ta litt mer del i å både se og kjenne barna sine. Han smiler stort ved hvert tegn til bevegelse han er vitne til og kan sitte lenge og se på magen om jeg bretter opp genseren for å se om de hilser på, noe de gjør stortsett hver gang. Gubben leser høyt når vi legger oss noen ganger fra Hakkespettboka for førstegangsfedre, en veldig artig bok som tar seg av den mannelige siden av ett svangerskap, fødsel og barseltid. Denne boken anbefales på det sterkeste f.eks i farsdagsgave, bursdagsgave og som gave under årets juletre. 

Merker hvertfall at bebisene blir mer og mer aktive og sterkere og sterkere. Noen av sparkene kan til tider være ganske ubehagelige om de treffer noe nerver i livmorveggen. Og det er ikke lenger noen tvil om "er det ett spark eller hikk", da de hikker svært ofte begge to og magen hopper avgårde :) Jeg var 6 år da mamma venta min minste søster og hun sa til oss at nå sparker babyen så vi kunne kjenne når hun hikka, så det kjennes tydelig fra innsiden og utsiden. Synes litt synd på de, da jeg hater å hikke og ser for meg at når så små kropper hikker så blir det litt som barne-tv figuren mr. hick up og at de spretter avgårde inni hula si. Men de trives i sin trygge hule, og det er godt å vite både for en kommende mamma og pappa <3 

(desverre har jeg ikke tatt noen nye bilder så derfor blei det idag lånt litt bilder fra google)

Første natt på fødeavdelingen

Om lørdagen så sto jeg opp og gikk på do som er en ganske vanlig syssel for gravide og ikkegravide mennesker. Så at jeg spotta litt, men tenkte ikke noe mer over det for har gjort det flere ganger i løpet av svangerskapet. Gubben jobba og jeg tok det rolig hele dagen med hekling og god musikk. Var bedt ut til moren min i grillhytta, men vi valgte og takke nei pga. jeg spotta ved dobesøk igjennom hele dagen (litt redd for at det kunne ta seg opp). Jeg dro en tur til Inger Marie og hadde en koselig kveld der sammen med henne, gubben hennes og barna dems, gubben min kom dit utover kvelden også. 

Vi dro hjemover ved 23-tiden. Og nevnte for gubben at jeg hadde blødd litt igjennom hele dagen og lurte på om jeg skulle ringe til føden for å få det registrert da de ønsker å få info om slikt. Var litt usikker på om det var nødvendig og ringe, men vi valgte å gjøre det. Vi var på vei hjemover på E18, men istedenfor å ta av til Andebu måtte vi ta av tilbake til Tønsberg. Sykehuset ønsket oss inn med en gang, måtte få livmorhalsen målt og kontrollert morkaka. Jeg ønsket ikke å dra inn så fortalte at jeg har ikke noe smerter og det er ikke mye blod, men jo de ønsket oss inn og opp på fødeavdelingen (veldig spesielt og være på den avdelingen). 

Da vi kom dit, blei vi tatt imot og visst inn på ett undersøkelsesrom og legen måtte fly videre til hastekeisersnitt. Vi har stor forståelse for at sånt skjer på denne avdelingen så vi satt tålmodig og venta inne på undersøkelsesrommet. Tror gubben leste alt som var der inne, han var nemlig veldig trøtt og klokka var nå over midnatt. Jeg gikk en tur på do mens vi satt og venta på legen, og da kjentes det ut som noe kom ut (ikke noe vondt) og da rant det blod, var glad vi var på sykehuset da. Kl 01.30 kom legen tilbake og beklaga seg veldig at vi måtte vente. 

Først fikk vi utvendig ultralyd og det første vi ser er at JA, vi venter en lita jente, ikke noe tvil lenger der. Tvillingene våre har flytta på seg og jenta som er tvilling en ligger nå i seteleie mens gutten som er tvilling to ligger i hodeleie. De var aktive som alltid, friske og fine og de begynner å bli ganske så store når de ser de på skjermen. Fostervannsmengden blei målt til 18 cm, noe som var svært bra men jeg vet ikke helt hva det betyr egentlig. Morkakene sjekkes og alt er helt fint og de ligger perfekt på sin plass. Så måtte jeg undersøkes på innsiden med innvendig ultralyd og legen sier med en gang at vi måtte bli over der i natt pga. jeg blødde fra livmorhalsen (mest sannsynlig en uskyldig rift). Livmorhalsen blei målt til 5,2 cm noe som er fantastisk bra når det kommer til tvillingsvangerskap. 

Jeg ønska ikke overnatte, men når legen fortalte at dette kunne være tegn på en ganske prematur fødsel og de ønsket ikke at så små tvillinger blei født hjemme, så kverrulerte jeg ikke lenger men gikk og la meg. For før svangerskapsuke 28 skal tvillinger fødes på riksen. Spurte litt hva om det er fødsel, kan barna reddes og det kunne de så slappa av godt da. Sov ikke veldig godt den natta, og mange tanker for igjennom hodet mitt. Min fantastiske mann, sov der sammen med meg og lå på en madrass på gulvet. Morgenen etter kom jordmor inn og lytta på to små viltre krabater og spurte om formen, og heldigvis kunne jeg si at blødningen har stagnert nesten helt. Legen kom rundt kl. 10.00 og vi kunne reise hjem, heldigvis. Ingen fødsel i denne omgang :) Men fikk ett hint om at en ikke skal vente alt for lenge før en pakker fødebaggen når det kommer til tvillingssvangerskap, da de fra uke 32 kan regnes som å komme når som helst. Så vi planlegger litt hva vi skal ha med oss på sykehuset både til oss og ungene, kommer ikke til å pakke den ennå men tenker og skrive ned hva som skal være med til tiden er inne <3 Vi gleder oss veldig til barna kommer, men er veldig glad for at det ikke var noe begynnende fødsel på gang i helga. 

Ukesoppdatering 27 uker

Ja, jeg er litt/veldig dårlig på ukesoppdatering. Er liksom ikke noe nytt hele tiden. Vi følges tett opp på sykehuset med ultralyd hver 3. uka på sykehuset i Vestfold. På denne ultralyden så måles barna og livmorhalsen måles, dette er viktig for å kunne forebygge fortidlig fødsel, da det er en høyere risiko å oppleve dette når det bæres to gull i magen <3 Vi elsker jo å se gulla våres, og gleder oss til hver kontroll. Ekstra gøy er det når legen setter over til 3D, store forandringer bare mellom de ulike ukene, de er helt nydelige. Det nyeste nå er vel at vi sist mandag fikk oss en stor overraskelse ved at vi venter en prins og prinsesse og ikke to prinser som først antatt. 

27 uker på vei, en stor milepæl det. Når en er 28 uker på vei overlever 9/10 barn som blir født da. Ikke at det er noe håp, men er godt å vite :) Bebisene begynner denne uka og åpne øynene sine, det er ikke så mye de ser annet enn at de kan se lys fra utsiden av magen. Sånn ellers denne uken så er bebisene inne i en stor vekstfase, nå skal vekten opp mot flere 100 gram pr. uke. Er ikke rart vi kan se forskjeller på ultralydene, tenker jeg. Vi håper at bebisene våres holder seg inne i den gode, varme og trygge livmoren i endel uker til, det er max 11 uker igjen (12). Svangerskapet har gått svært fort og tenk neste uke går vi over i tredje og siste trimester, nå er det siste innspurt. Sykehusbaggen skal pakkes i mnd.skiftet november/desember etter anbefalinger på svangerskapskurs. 

<3 Termin: 31 januar 2014 (litt uenighet så mellom 24 og 31 januar har vi fått beskjed om)

<3 Trimester: Siste uka av 2-trimester

<3 Hvor langt på vei: 27 uker

<3 Neste kontroll: Neste ultralyd er 6 november og neste time hos jordmor er 11.11

<3 Kjønn: En prins og en prinsesse

<3 Navn: Benjamin og Haley

<3 Siste innkjøp: Det har blitt kjøpt inn endel klær når vi var på ullared, itillegg kjøpte vi inn litt stelleprodukter, bilspeil, stellematte, håndkler, ammepute, kosekluter ville pappa kjøpe til de, flasker, smokker, bamse med trekkoppsnor. Noen av klærna måtte plutselig byttes når det viser seg at den ene gutten vår er en jente. Også fikk jeg endelig kjøpt den strikka onepiecen med stjerne på fra cubus. Mamman min kjøpte den ene og jeg kjøpte den andre. Helt nydelig. Bytta blått koseteppe og helseteppe i rosa, bytta en pute det står prins på  med prinsesse klistremerker til veggen og bytta ett par klesplagg i blått til rosa <3

<3 Hevelser og vann i kroppen: Jeg er ofte og ganske så hoven rundt anklene. og om morgen
noen dager er jeg hoven i hendene, men dette går over igjen. Ødermer er registrert på helsekortet. 

<3 Hodet ned: Jada, på begge to men resten av kroppen dems er på tvers. Så de kan ikke fødes naturlig sånn som de ligger nå, men vi håper de heiser opp rumpene sine litt. Legen på sykehuset sa at det ikke er så lett for de når de ligger oppå hverandre, men vi håper det skjer likavell. Ønsker naturlig fødsel. 

<3 Aktivitet: Hele tiden og hele døgnet. De har noen rolige perioder på ettermiddagen/tidlig kvelden men sånn ellers holder de det gående. Har noen faste aktive perioder fra morgen til formiddagen også våkner de mellom 00 og 00.30 hver natt og holder det gående en stund så de har ordna seg en rutine der, spørs om ikke dette er en rutine som følger dem når de blir født. Nå kan spark tydelig kjennes fra utsiden og vi kan tydelig se at magen hopper rundt når de turner rundt eller hikker. Ganske morsomt. Men de har ikke så lyst til å sparke når pappa skal kjenne, men han får lurt de litt, men når mormor kjenner da sparkes det ikke, mormor har så lyst til å kjenne dere så nå må dere la hun kjenne så dere får sjokolade når dere blir store. 

<3 Tungt: Begynner å kjenne det ja, særlig om jeg går rundt, men prøver å bevege på meg likavell :) Har endel vondt på innsiden av lårene pga. bekkenet og det kjennes veldig godt når jeg reiser meg og går rundt. Jeg forstår hvor gravidvagginga kommer fra for å si det sånn. Prata med jordmor om det, og det er ligamentsmerter og bekkenløsningssmerter som gir disse vondtene.

<3 Kynnere: Ja og nei, merker at magen strammer seg endel om jeg er i aktivitet eller flytter på meg, men de er ikke vonde. Har den siste uka kanskje hatt noen sammentrekninger som jeg har kjent som svært svake murringer, men ikke noe mer vondt enn det. 

<3 Hodet festet: Nei, håper og regner med at det er en stund til ennå om de i det hele tatt synker så langt ned at hodet fester seg. Sånn som de ligger nå, så skjer det ikke og de har liggi i denne stillingen siden uke 19.

<3 Barnerommet: Barnerommet blei malt i september i god tro om at vi skulle ha to gutter. Fargen heter Aladdin og er en svært lys blåfarge, veldig nydelig farge. Har hvite lister. Vi kommer ikke til å male om rommet, men vi skal pynte opp med litt prinsesser og tingeling bla. Vi kjøpte lampe på ullared i biler så jenta må få noe jentete tilbehør synes vi :) Barnerommet skal bli ferdig mot slutten av november, det skal være klart når det skal pyntes til advent for da går tiden fort mot januar :) 

<3 Mangler av utstyr: Senger og tilbehør til dette og kommoder, det skal kjøpes på ikea i november, saueskinn etter anbefalinger fra svangerskapskurset, litt stash til barnerommet, vuggene er ikke i hus ennå, ønsker oss newborn-sett til stokke tripp trappstol til jul, og vi trenger ennå endel klær som f.eks ullklær til de, klær til jenta (hadde heldigvis endel nøytralt), strømpebukser til begge to, bukser/sparkebukser/sparkedresser i nyfødtstørrelse (vi trodde det meste av klærne var i str. 50 men det var i 56 vi hadde mest i når vi gikk igjennom alt). Har en vognpose igjen og strikke, ull-luer de skal få på rett etter fødselen siden det var de manko på ved sykehuset (så da tar vi med selv) og jenta mangler strikka ullsokker. Vi har heller ikke kjøpt inn alt av stelleprodukter da vi må se an hvordan behovet er. Vi mangler myggnetting og regntrekk til vognen. 

<3 Hva har vi: Lekegrind med madrass og uro (denne kan senkes og heves), stellekommode med stellematte, vi har 1 bæresele som barnas mormor har kjøpt, barnevogn fra bestefar og bibbi, vippestoler har vi hørt rykter om at vi har men disse er ikke i hus, vugger har vi (den ene er fra jeg blei født, den andre er det barnas farfar som har laget, begge skal ligge i den fra farfar i starten tenker vi), lampe til barnerommet, brystpumper, endel klær (særlig i større størrelser, har vært heldig og arvet noe, arve er gull), jeg har strikka hentesett til begge to, har strikka ett par ullsokker og en vognpose foreløpig. Bilstoler har vi, er dette jeg kommer på i farta. 

<3 Avsmak på: Har egentlig ikke noe jeg ikke orker og spise men har mer problemer med lukter, og da særlig lukten av andre ukjente mennesker (uff!!!)

<3 Sulten: Ja, er mye sulten og er fra før svangerskapet en svært matglad person.

<3 Matkick: Elsker at det har kommet mandariner i butikken og de var supergode, gubben synes de var litt sure men jeg elska de og pærer. Må ha noe grønnsaker ved siden av middagen hver dag og er da særlig tomater og paprika som er veldig pop om dagen, det gir så fine farger i maten :) Leiter fortsatt etter den mørke rosa godmorgen yoghurt.... Er ikke så fan av tomatsuppe lenger, men det går ned. Må også ha melk hver dag, aldri vært sånn og den må komme rett fra kjøleskapet. Halsbrannen har kommet tilbake og melk hjelper veldig mot dette hos meg.

 

<3 Plager: Er veldig kortpustet og tungpustet, sliter med å bøye med fremover da dette presser hardt på lungene. Har sovet svært dårlig i ett par uker, men nå ser det ut til å ha snudd igjen men dobesøkene om natta øker på. Og jeg har vondt på innsiden av beina, men ellers er jeg i fin form. Er til tider ganske sliten uten at det er noen grunn til det. Og kan vel være ærlig med at i den tiden jeg har sovet dårlig har humørsvingningene sittet løst. Jordmor sier jeg må sove på dagen om jeg sover dårlig om natten, men da får jeg ikke sove og står ikke opp så seint heller. 

<3 Humør: Er veldig glad, alt er så nytt og spennende. Kommer noen perioder der jeg forstår hvor lite jeg vet om det å bli foreldre, og blir veldig usikker på detta. Men jeg elsker hvert spark og hver bevegelse og synes det er ekstra gøy når pappan dems får se det og andre viser interesser for de som ventes (det er veldig mange som venter på dere).

<3 Utålmodig: Nja, gleder meg jo veldig. Særlig når vi hadde omvisning på føden og barsel om lørdag så merker jeg at jeg gleder meg svært mye til å holde gullene våre i armene etter en lang ventetid. Men på en annen side så håper jeg de kommer så nære terminen som mulig, de har det bedre inni livmoren enn i en kuvøse på sykehuset. Så vi håper de holder seg inni magen godt ut i januar. Men vi gleder oss veldig til å hilse på de <3

<3 Sykehusbaggen: Er ikke pakket, tenkt litt på. Har kjøpt med en kosebukse som ikke skal brukes før fødsel og skal få en harembukse av søstra mi. Men fått anbefalt å ikke vente for lenge med den, så vi begynner på den når vi skal vaske tøy og lelgge det i kommodene dems. Da legger vi tøyet til barna ned i baggen istedenfor ned i kommode for å så pakke det videre. Baggen skal være klar til desember. 

<3 Høygravid: Nei, det er jeg ikke :)



 

 

Skal man føle at en ikke kan glede seg?

NOEN TANKER MIDT PÅ DAGEN

fra meg til deg <3

Dere som leser bloggen vet jo at vi har sliti i mange år med å bli gravide, ja vi har faktisk prøvd å oppnå den drømmen i nærmere 7 år. Flere har sagt til oss at hadde det vært oss så hadde vi gitt opp for lenge siden, og ja tro meg den tanken har vært innom oss også mange ganger. Vi har hatt lange pauser mellom hvert forsøk, da jeg har vært redd for å dette så langt ned i kjelleren igjen som jeg var før, under og etter det første prøverørsforsøket. Av redsel for å grave med ned i det samme dumme hullet igjen, så blei pausene kanskje litt lengre enn nødvending men innimellom kommer det andre ting i livet som også gjør at forsøk blei utsatt. Forsøkstiden, både før under og etter er svært tøffe perioder der man virkelig må føle seg klar for å orke og gjennomføre det. Det går hardt utover kroppen både psykisk og fysisk og til tider går det noen varme kuler som igjen kan gå hardt utover parforholdet/ekteskapet. De hormonene jeg får i meg under forsøkstiden kan forandre meg mye person, jeg kan bli stille, irritabel og litt "sløv" til tider. Dette har jo selvfølgelig også vært tøff for mannen min, det er jo tøft for den mannelige delen av forholdet også. Jeg tror det er veldig viktig og huske på underveis, det er ikke bare meg det er oss, gubben ønska jo at dette skulle gå minst like mye som meg og det å stå på sidenlinjen med alt dama må gå igjennom er tøft. Det er ikke alltid så lett å tenke det at han har det tøft, når hormonene herjer og jeg ikke forstår hvorfor reagerer jeg på detta? 

Jeg kunne bli lett frustrert da jeg ikke forsto hva som fikk meg til å bli irritert på  en filleting. Men jeg tror nok jeg har verdens beste mann som da fortalte med at "jenta mi, jeg ser at det ikke er du som prater nå. Jeg vet du ikke klarer å forhindre det, vi ønska dette begge to og jeg kjenner deg så godt at det ikke er vanskelig å se når du er deg selv igjen". Det varma, for jeg mente jo ikke noe med det. Jeg har egentlig ikke vært så mye sur, men jeg hadde noen helt dumme utbrudd men som klinikken sier "det er lov, det er sånn det er. Men uansett hvordan hun reagerer så er støtten viktig, det er ikke henne". Klinikken informerte om dette før hvert forsøk.

Tidligere har jeg skrevet om veien hit så gjør ikke det igjen nå, men vi har gått igjennom det som er av aktuelle forsøk for oss alt fra inseminasjon til fryseforsøk og imellom her prøverørsforsøk. På det tredje og siste ivf (in vitro fertilization = prøverør) vi gikk igjennom så gikk det, endelig. Alle hjerter gleder seg og vi gleder oss så uendelig mye til de småtassene våres kommer til verden. I hele prøvetiden vår har jeg forsøkt så godt jeg kan å glede meg over andres graviditeter, ja kanskje det har vært tøft skal ikke legge skjul på det men da har jeg tatt det når vi var alene, ikke sammen med de menneskene som skulle få oppleve det største her i livet. Det har blitt født mange barn i vår prøvetid, jeg har fått fettere, har hatt kusiner som har fått barn, vi har blitt tante og onkel og vi har hatt venner som har fått ett og to barn. Jeg mener vi har brydd oss om både svangerskapene til andre og stilt opp når barna har blitt født. Jeg har prøvd å stille opp for andre som opplever at ting er vanskelig, vi har delt av vår erfaring innenfor dette med fertilitetsproblemer, jeg har delt hele vår historie her på bloggen til manges store glede. Det er jo desverre realiteten at det å bli gravide ikke er så lett for alle, og det er mange som opplever vonde aborter tidlig i svangerskapet, og som jeg kunne ønske at dette ikke kunne skje. Men vi føler vi har prøvd å vise medfølelse til tross for egne problemer, det har ikke vært lett hele veien men heller være der for andre enn å grave seg sin egen grøft tenker jeg (ja jeg har vært i grøfta jeg, men pga. det blei det svært viktig for meg og ikke havne der igjen). 

Jeg har mange venner på bla. facebook som skriver til meg, skal du ikke dele magebilde snart. Jeg henviser de til bloggen og sier jeg skal legge det ut der. Ønsker ikke å trykke det opp i ansiktet til andre som har det tøft, men hvorfor kan jeg ikke vise frem våre lykkelige omstendigheter. Så hun jeg prata med sa "bare del magebilder osv. de som ikke ønsker og se det ignorerer innleggene". Gubben sier, "legg det ut, nå er det endelig vår tur" <3 Så noen magebilder har jeg delt på facebook for å vise utviklingen, er jo stolt av den lille hoppende kulen vår <3 

Igår, seint på kvelden når vi la oss så tok gubben magebilder siden vi er i uke 27 idag (!!!!). Jeg redigerte og klipte til bilde litt på telefonen og lagde det i svart/hvitt, synes egentlig bilde blei ganske fint. Fikk fort kommentar med "nydelig mage" fra venn og kusine, men flere likte bilde. Når jeg våkna til morgen idag, så jeg at jeg hadde fått ny kommentar på bildet, åpner og der står det "vet du hvor mange du sårer"? Den kommentaren satte ett støkk i meg, hvorfor kan ikke jeg vise frem når alle andre kan det og ingen har skrevet til meg at det er sårende. Jeg forstår at det kan være det for noen, men ta heller og ignorer innlegget da? Endelig er det vår tur til å vise det frem, jeg forstår det ikke jeg asså. Vi hadde aldri skrivd noe sånt under noen andres bilder. Så der rant begeret over, og denne personen er ikke lenger venn med meg på facebook og kommer heller aldri til å bli godtatt som venn. Det skal sies at denne personen er godt voksen og er heldigvis ingen nær venn. En person som skriver slikt har ikke sosiale antenner og for å spare meg selv for slikt i fremtiden så sletter jeg hun heller istedenfor å drive å få flere slike meldinger. 

Vi ønsker og glede oss vi, vi ønsker ikke å såre noen men det tror jeg heller ikke vi gjør. Om noen blir såret så beklager jeg dette. Bildet er lagt ut på min vegg, etter både mitt og gubbens ønske. Under så ses bilde jeg delte.




 

Dette her er en liten frøken????

Dagen blei ikke helt som vi trodde....

Om mandag var det tid for time hos jordmor igjen. Vi synes disse timene er veldig spennende og en stor del av forberedelsene. Vi får høre på hjertelyden, og det er mye prat om aktuelle temaer. Denne gangen prata vi om amming og tanker rundt fødsel, når disse temaene kommer på banen så kommer jo tanken om at det er jo faktisk ikke så altforr lenge igjen. Tiden går jo så enormt fort, men vi gleder oss veldig til å møte de to nå, at vi bare håper tiden flyr avgårde. Samtidig som vi håper at de holder seg på innsiden av livmoren så lenge som mulig :) 

Alt ser ut til å være i tipp-topp stand med barna våres, og med doppleren høres det mye aktivitet og krumspring fra de der inne. Jeg tok glukoseprøve og blodprosent, og glukoseprøven var helt fin mens blodprosenten var ganske lav så da skal jeg begynne å ta litt jern. Har sliti med lavt jern i ungdommen så har ønska å måle dette hver gang jeg har vært hos fastlegen, men prøvesvaret har liggi på 12 frem til i går da prøven viste 9. Jordmoren lurte på om jeg ønska og amme, noe jeg absolutt gjør og håper jeg får til og hun lurte på om jeg hadde noen tanker om fødsel. Jeg tenker jo litt på fødselen, men det som jeg tenker mest på er hvordan skal de komme til verden. Jeg gruer meg ikke og  er ikke redd for føde. Jeg håper på naturlig fødsel for å kunne oppleve denne delen av ett svangerskap også, men vi får se. Foreløpig så kommer de ikke ut på naturlig vis da de ligger på tvers begge to, men de vender hodene sine nedover så får krysse fingrene for at de snur rumpa i været. 

Jeg spurte om når vi skulle ta kontakt med sykehuset når riene er igang og fikk ett godt svar på det. Om fødselen begynner før uke 37 så skal jeg ringe med  en gang, og om fødselen begynner etter uke 37 kan jeg få være hjemme til det har vært regelmessige rier i over en time med ti minutter i mellom. Og det blei jeg glad for å høre, for jeg hadde hørt at ved tvillingfødsel må man inn med en gang det er tegn til fødsel. Jordmoren sa at jeg bare skulle ringe om jeg var utrygg, så fikk man komme inn til en undersøkelse og det er betryggene når jordmoren sier at man ikke skal være hjemme og føle at dette ikke er noe ålreit. Så vi er veldig  fornøyd med jordmortimen idag også, men det er nå bestemt at jeg skal ta glukosebelastning neste onsdag for å se om det er tegn til svangerskapsdiabetes, det er nytt ved at de som har BMI på over 37 blir anbefalt det. Jordmor  skreiv i svangerskapspapirene, aktive og friske gutter <3

Noen timer etter jordmortimen hadde vi time  på sykehuset til ultralyd for å måle barna våres. Dette gjøres hver 3 uke foreløpig. Hadde en god prat med lege, og jeg måtte vise arret etter ryggoperasjon med tanke på epidural eller spinalbedøvelsen og vi prata litt om narkosevansker hos meg. Ved neste time på sykehuset skulle vi få prate med en anestesilege for å vite hva de må ha i beredskap om noe skulle skje da jeg ikke kan intuberes på vanlig måte. Det dumme intuberingsproblemet kan føre til at vi må ta keisersnitt da ikke sykehuset i vestfold tørr og ta sjansen på noe problemer rundt dette. Så var alt klart for ultralyd, vi forklarte at vi venter to fine gutter. Jeg spurte om hun kunne se etter kjønnet, da det ikke er sett noen tut ved senere ultralyder, men vi har fått trygg beskjed om at det er to gutter. Hun måler og kikker på de begge to som idag er veeeeldig aktive så undersøkelsen tar litt tid, men morro og se de nesten tar kollbøtter der inne. Alt er helt supert med begge to og de veier 700 og 710 gram, de ligger 4% under på vekst enn hva de skal gjøre i gjennomsnittet men dette var helt vanlig ved tvillinger.

Overraskelse

Så skal kjønna avsløres igjen, vi forteller at om hun ikke klarer det så er det greit for vi har fått beskjed om to gutter. Hos tvilling to, den på min venstre side så ses det en tut med engang, så ingen tvil her igården. Så går turen over til tvilling en som selvfølgelig ligger med beina klappa sammen og med navlesnoren i mellom. Men hun dytter i han og etterhvert får vi innsyn til hans edlere deler. Jeg sier der er det en pung, noe hun svarer med at ingen har så liten pung.. Da kjenner jeg at jeg blir litt sjokka, er det ingen gutt? Legen sier hun ønsker å hente en jordmor som skal se om hun finner noe kjønn. Inn kommer ei jordmor med maaaange års erfaring. Hun finner også det jeg trodde var en pung, og rister på han for å se om det er noen tut som beveger seg, men ingenting kommer tilsyne. Så kommer disse velkjente strekene til syne og jordmoren sier dette er uten tvil en liten frøken. Vi bare hæ, nei nei det var jo en gutt... Men det var det altså ikke. Så vi skal bli foreldre til en gutt og en jente, tenk å heldige vi er. Vi var strålende fornøyde med to gutter, men nå får vi oppleve en av hver. Jeg ønsker at vi beholder navnet Benjamin selvom Benjamin nå er en jente, og gubben får velge jentenavnet av de navna vi hadde på topplista vår. Så vår lille jente skal hete Haley <3 

Her er den lille gutten vår på 710 gram. Han lager trutmunn, på det første bilde smilte han fra øre til øre og så litt smågal ut 

Her er vår lille jente på 700 gram, og her er vi enige om at det er noen Larsen gener med.. Nydelige er de hvertfall <3

Vi ringte noe sjokkerte rundt til kommennde besteforeldre og de blei jo like overraska som oss, men synes dette var veldig morro <3 Så igår var jeg en tur i byen og bytta noen klær som var blå i rosa. Vi må jo bare velge og stole på jordmoren. 













 

Når nettene blir lange....

Nå er det lenge siden jeg skrev her sist, det er ikke alltid så mye og oppdatee om så kommer litt innlegg i rykk og napp her. De siste ukene så har nattesøvnen fått svi, bebisene i magen har fått seg søvnrutiner og det er noe jeg som kommende mamma merker godt til. 

Når jeg legger meg har jeg to puter under hodet og en mellom knærne og en siste under magen, føler det til tider kan være tungt å puste så da hjelper det veldig med pute som avlaster tyngden av magen synes jeg. Jeg føler til tider at det kommer mye vondter med å snu meg i senga. Jeg har ganske vondt på innsiden av lårene, ikke så vondt i selve ryggen lenger. Men disse innside-smertene kommer fra bekkenet og ligamenter eller sener som holder bekkenet på plass, disse ligamentene må slappe litt mer av for at bebisene skal klare å komme seg ut gjennom bekkenbunnen. Jeg våkner mange ganger i løpet av natta for å snu meg, men heldigvis sovner jeg fort igjen.

I det siste har jeg prøvd å ikke legge meg så seint, gjerne mellom 22 og 23. Har lest at bebisene lager rutiner etter når jeg er våken og kan holde på disse rutinene når de blir født. Men hva hjelper det å legge seg tidlig når jeg ikke får sove før litt senere. Disse småtassene har begynt med litt rutiner i søvnene sin så det er rimelig merkbart når de ikke har tenkt til å være rolige. Det er jo en kjent sak at fostere våkner når mor er i ro. Disse barna er veldig våkne på morgen, og har en lengre rolig tid frem til formiddagen, rundt kl 11, og da kan de ha en aktiv periode på ett par timer. Midt på dagen er de lenge rolig, men det er stortsett i de periodene i døgnet jeg er aktiv. Utover kvelden rundt kl 20 så spreller de rundt der inne i en times tid før det er stille frem til ca. 00.30, da er det full fart og de kan holde det gående i ett par timer. Dette er rutinene de nå har hatt i ett par uker, og i følge jordmor kan nok det være rutiner de vil holde på når de blir født. 

Under våkentiden dems på formiddagen og natten kan sparkene være ganske så harde og de kan ses godt fra utsiden, noe pappa synes er veldig morro og fasinerende. Dette er måten han blir kjent med de på, og han legger hånden sin oppå de og får harde spark tilbake, så de er glade i pappan sin. Pappa smiler like stort hver gang han merker de tydelig og synes nok han har ventet lenge med å få kjenne de. Nå kan vi også trykke på magen og etter litt så ser vi små dult på det stedet vi trykka, så nå går det faktisk an og kommunisere litt med livet på innsiden. Det er en veldig spesiell følelse av å se å kunne kjenne noe som beveger seg inne i magen uten å kunne styre dette selv. Selv om det ikke alltid er like morro at de sparker på natta, så er det jo en herlig følelse og ligge og kjenne de turner rundt der inne, og det å kunne kjenne de er den eneste måten jeg med trygghet kan si at de har det bra. Så barna våres, bare spark i vei <3

Les mer i arkivet » September 2015 » August 2015 » November 2014
hestvold

hestvold

29, Andebu

I denne bloggen vil dere kunne lese om min hverdag med fokus på assistert befruktning og våre erfaringer innnenfor dette, og hvordan vi nå endelig kom til målet om å skulle bli foreldre <3 Vi venter nemlig prøverørtvillinger i januar 2014, følg oss på veien da vel :)

Totalt har lest bloggen. Idag har besøkt bloggen og er online nå. har lest bloggen den siste uka og har besøkt bloggen siste måneden.

Statistikk fra 06.11.2012

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits