I belive in miracles

Jeg tenker mye om dagen, tenker på det som skjedde for akkurat ett år siden, tenker på hvor heldige vi har vært og tenker på tiden som gravid og før vi blei graivde. 7 mai var det ett år siden egguttaket, lille Haley og Benjamin blei til denne dagen i ett varmeskap i Porsgrunn. Uttaket den dagen var ikke spesielt behagelig da det viste seg at eggløsningen var skjedd spontant og det svømte med væske i buken. Tappingen av den væska var ikke noe godt, men resten av uttaket gikk bra. 7 mai var det ett år siden jeg skuffa og trist innså at dette orker jeg ikke mer, tok det opp med Thor-Anders og vi blei enige om å sette en strek nå. Vi trodde vi begge visste hvilken vei forsøket ville gå, det hadde jo ikke gått før.. Så vi satte altså en strek for noen nye forsøk, men vi fullførte selvfølgelig det forsøket vi var godt i gang med. 4 egg fikk vi ut denne dagen, 4 perfekte egg var meldingen fra labben nede på fertilitetsklinikken, nå kunne vi ikke gjøre noe mer nå måtte naturen gå sin gang (og ofte så gikk denne delen bra, det har først vært etter innsett at ting ikke har gått ønsket vei). 


8 mai kom meldingen om 4 av 4 befrukta og delte egg, full pott igjen, jippi :D Nå måtte vi bare vente å se om dette fortsatte å gå riktig fremmot 10 mai da innsettet skulle skje. 10 mai kom og vi fikk satt inn to perfekte og fine embryoer delt til 8. Denne veien hadde stortsett gått knirkefritt, men når kroppen min skal overta, så har det vært noe forstyrrelser så resultatet har endt i den ene nedturen etter den andre. Under innsette var vi ved godt mot, veien videre hadde vi klar, noe fremtid uten barn godtok vi ikke, men tanken om at barnet ikke kom til å være biologisk blei mer og mer akseptert. Dagen da innsettet hadde vært blei vi enige om å se hvor dette forsøket førte oss hen, ikke snakke om adopsjon og veien videre, vi måtte tenke nå og hva vi holdt på med her og nå. Veien videre fikk vi starte på om 14 dager. 

Det å være ufrivillig barnløs er som å gå den samme veien for å komme frem som alle andre, men vi tar en annen vei i enten etter kryss eller en rundkjøring. Istedenfor å fortsette veien fremover, tar vi som er ufrivillig barnløse en side vei, om denne veien noen gang fører oss inn på "hovedveien" vet vi jo ikke men vi prøver. Noen ganger er omveien svært lang, for oss var den jo egentlig det. 

Rugetiden kom, jeg blei igjen veldig oppblåst etter innsettet og hadde det ikke noe bra. Oppblåstheten gikk ned etter noen dager, som de andre gangene. Jeg leita etter forskjeller fra de tidligere forsøkene, og fant ingen egentlig.. 16 mai kom de første ukjente og nye symptomene, det stakk i magen, vi snakker ikke få sove og ligge og vri seg stikk. De stikkene ga seg ut på dagen 17 mai, og på kvelden kom det en liten blødning, ja da var løpet kjørt. Men det kom jo ikke mer blod, og magen hovna opp igjen. Uff ennå noen dager med oppblåst mage, men detta var da nytt... Jeg får en positiv følelse inni meg, jeg begynner faktisk og leke med tanken "hva om jeg er gravid", liker den tanken men den er nå skremmende også. Holder disse tankene for meg selv fremmot testdagen 24 mai, ønsker ikke teste, ønska ikke å smelle den positive bobla, likte tanken på at jeg kunne være graivd nå. Men testen måtte taes, gubben lengtet etter å få vite, klinikken vente på telefon om resultatet. Som dere vet om som jeg har skrevet om blei testen denne dagen positiv, til en enorm glede. Men jeg husker vi tenkte etter vi fikk resultatet at hvordan skal vi reagere nå da, dette er jo ikke hva vi er vant til, vi pleier og prate om veien videre vi nå. Men ikke denne gangen, denne gangen kom vi oss av omveien og inn på hovedveien vi ønsket og følge helt i starten, det var skummelt og håpet om at vi holdt oss på veien var veldig stor. 

18 juni får vi vite at vi venter tvillinger. Svangerskapet er fint, ingen store plager. Har litt blødninger, men det blir avkrefta som noe skummelt hver gang. Terminen blir satt til 31 januar 2014 og vi gleder oss. Vi lengter etter de små i magen hver eneste dag og ser fremmot dagen de skal komme til verden. Jeg ønsker og føde dem vaginalt og håper det går i orden. Vi får i august vite at vi venter to gutter så navnet Oliver og Benjamin blir satt, ett par mnd. senere får vi ny beskjed om at den ene gutten vår er ei lita jente, så plutselig venter vi på en Haley og en Benjamin.


Jeg har skrevet om fødselen og svangerskapet i andre innlegg så prøver å styre litt unna det her. Jeg blir satt igang 16 januar, men de lar vente på seg og 17 januar setter fødselen i gang, vi får en fin fødselsopplevelse og alt går fint. Tvillingene våre kommer til verden med pappa og mormor som velkomstgjeng. Imorgen timene 18 januar i ett veldig snøvær og det var enda mørkt kom Haley og Benjamin til verden. To veldig etterlengtede barn, barnebarn, nevø, niese, fetter og kusine. 

Det er så rart å tenke tilbake ett år og tenke på hva vi ikke visste ennå, vi visste ennå ingenting om hva som skjedde inni magen min, om livet der som denne gangen blei danna i en raserfart. Det var enda 12 lange dager til testingen. Rart å tenke tilbake på alt vi har opplevd det siste året, opplevelser vi innerst inne ikke trodde vi kom til å oppleve. Vi fikk oppleve ett svangerskap med alt det fører med seg, jeg hadde ett veldig fint svangerskap som vi egentlig synes jeg fortjente pga. veien fremmot målet. Kommentaren "det er flere nedturer enn oppturer" når det kommer til assistert befruktning er desverre sant, men nedturene hviskes ut når man får den ønska oppturen, Vi var av de 70 % som fikk oppleve å bli foreldre innen 3 ivf-forsøk, det har vært verdt hver eneste forsøk. Nå kan vi ikke helt huske livet uten våre smilende mirakler, de har bare vært her i 16 uker, men de føles som vi har hatt dem hele livet. 

Bilde: 10 mai 2013, en dag som er godt husket som ett godt minne, dagen da vi fikk se våre kommende barn for første gang uten å vite at disse to boblene ville utvikle seg til to nydelige mirakler <3 Tenk for en utvikling på kun ett år, det lille bildet er tatt 10 mai 2013, små små bobler delt til 8 <3 Idag er de boblene de fineste jeg vet om, og de har blitt 3,5 mnd. gamle <3

Hvis jeg noen gang blir spurt om jeg tror på mirakler, vet kanskje dere hva svaret vil være? Svaret er "ja, jeg har jo to" <3 For det er nettopp det dere er Haley og Benjamin, dere er to små mirakler. Ennå så små men det største som noen sinne har hendt mamman og pappan deres. 

Bilde: <3

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hestvold

hestvold

28, Andebu

I denne bloggen vil dere kunne lese om min hverdag med fokus på assistert befruktning og våre erfaringer innnenfor dette, og hvordan vi nå endelig kom til målet om å skulle bli foreldre <3 Vi venter nemlig prøverørtvillinger i januar 2014, følg oss på veien da vel :)

Totalt har lest bloggen. Idag har besøkt bloggen og er online nå. har lest bloggen den siste uka og har besøkt bloggen siste måneden.

Statistikk fra 06.11.2012

Kategorier

Arkiv

hits