For ett år siden visste vi det ikke

I disse dager for kun ett år siden var jeg gravid, det lå to små bobler og startet på sin vei til å bli ett bittelite menneske inni magen min... Men vi visste det ikke ennå, vi visste jo at vi 10 mai fikk satt inn to befrukta egg, men vi turte vel ikke ordentlig å håpe på at dette her ville gå. For ett år siden var det kun dager igjen til testdagen, og tankene om at forsøket kanskje denne gangen hadde gått begynte å komme snikende på. Hvorfor var jeg så slapp? hvorfor blei jeg oppblåst igjen når det endelig var gått over? hvorfor hadde jeg mye vondt i magen? og hvorfor kom det stadig litt blod? Jeg visste kanskje svaret innerst inne, men turte ikke si noe til noen, tenk om alt bare tulla med meg... Jeg fortalte ikke gubben om hvordan ting var, men også han merka at noe var annerledes ved dette forsøket. Jeg begynte å grue meg fælt til testdagen, som kom sakte men sikkert, 24 mai var dagen vi skulle få "dommen".. Noe i meg sa at dette hadde gått bra, så jeg grua meg fælt til å teste i tilfelle det bare var tull, det var skremmende at jeg bygde opp en forventning helt alene og kanskje forventningen om få dager skulle bli knust av en dum strek på nok en graviditetstest. Jeg turte ikke si noe.....

23 mai da vi la oss sa jeg til gubben at jeg måtte prate litt med han angående morgendagen. Plastkoppen med testen oppi lå klar på badet, klart for testing. Jeg måtte prate med han om vi skulle utsette testingen en dag, da han skulle ha eksamen. Jeg ønsket å gå med det store håpet om at noe var på gang ett par dager ekstra før jeg fikk det avkrefta, for selvfølgelig tulla kroppen med meg, som mange ganger før. Gubben ønska ikke å vente med testingen, men jeg sa ingenting om tankene rundt hva jeg trodde eller følte. Også sa jeg "er du virkelig klar for å få vite om nok ett negativt forsøk før du reiser på skolen for å ha eksamen", han sa at det var han ikke klar for, for han tenkte ikke at forsøket skulle være negativt. Forsøk er alltid positive inntil det motsatte er bevist. Jaja, så fikk jeg teste da...

Jeg lå våken store deler av natta og tenkte, hvordan skal jeg reagere om dette forsøket også blei negativt, samtidig som tanken om at denne gangen har det jo gått stadig kom innom tankefeltet. Men hvor mer jeg tenkte på at dette hadde gått, jo mer skremmende blei jo det også, hvordan skulle jeg reagere da? Hvordan skulle jeg fortelle det? Jeg husker tanken om hvis det ikke hadde gått som jeg trodde så ville jeg denne gangen bli veldig skuffa noe var virkelig annerledes, det var noe som ikke stemte, mensen hadde jo heller ikke kommet før testdagen. Jeg gikk på do i 2-tiden, og angra raskt etterpå, for det anbefales at urin skal ha vært i blæra i minst 4 timer når testen taes, bah ligge våken til klokka 6 da liksom. Da klokka bikka 5 klarte jeg ikke mer, pga. alle tanker som for igjennom hodet var jeg forferdelig sliten, og lå med en dårlig og en god klump i magen, jeg måtte få den ene fjerna, nå orka jeg ikke tenke mer, måtte få ett svar så jeg kunne få sove litt...

Lista meg opp på do, for å ikke vekke gubben, han skulle jo ha eksamen. Om testen var negativ skulle jeg si jeg hadde glemt å teste, for den skulle vel ikke være negativ. Tror aldri jeg har lista meg opp så rolig og gått ut på do. Jeg gjorde det jeg måtte, satte testen oppi koppen, trakk pusten gått inn og lukket øynene, for første gang i løpet av denne natta følte jeg at jeg kunne ta det litt rolig. Åpnet øynene etter få sekunder og så til min store overraskelse to klare streker på testen. Testen skulle stå i koppen i 10 sekunder, men testen var allerede positiv, eller var den ikke det? Jeg har aldri sett en så positiv test, men likavell måtte jeg leite etter feil på testpinnen, var den opp ned, hadde jeg holdt den feil, var den ekstra testen egentlig kontrollstreken (selvom det ikke hadde kommet opp to streker da), fant ingen feil testen var jo positiv. Tenkte med meg selv at dette må jo gubben få vite, men vet ikke akkurat om eksamen går så veldig bra med dette svaret i bakhodet heller, men han ville jo vite...

Jeg gikk inn til gubben som lå å sov, la meg ved siden av han og holdt hardt rundt testen, kikka på den en gang til for å være sikker. Svelga tungt og hviska til gubben "jeg tror du skal bli pappa", denne morgenen var det en som våkna fort.. Hæ få se, var det han sa, jeg ga han testen som viste at her er det ingen tvil, noe han var helt enig i. Dette var en spesiell morgen, hvordan skulle vi reagere nå? Jeg kjente pumpa slå, og satt med samme følelse i meg som jeg fikk da kirkedørene gikk opp og mendelsohns toner kom ut i kirkerommet 17 november 2012. Vi visste jo ikke om vi skulle le eller grine, men det var noen sekunders stillhet før jeg sier "kan jeg ringe mamma", så bare noen minutter etter vi selv fikk vite det fikk besteforeldre og noen utvalgte vite om hva som var i vente. Men det var mye vi enda ikke visste.... 

 

Én kommentar

Lene

21.05.2014 kl.18:34

Så fint og rørende skrevet. Absolutt gjenkjennelig. :)

hestvold

22.05.2014 kl.23:00

<3

Skriv en ny kommentar

hestvold

hestvold

28, Andebu

I denne bloggen vil dere kunne lese om min hverdag med fokus på assistert befruktning og våre erfaringer innnenfor dette, og hvordan vi nå endelig kom til målet om å skulle bli foreldre <3 Vi venter nemlig prøverørtvillinger i januar 2014, følg oss på veien da vel :)

Totalt har lest bloggen. Idag har besøkt bloggen og er online nå. har lest bloggen den siste uka og har besøkt bloggen siste måneden.

Statistikk fra 06.11.2012

Kategorier

Arkiv

hits