ønskebarn

Endelig kom serien på tv, serien jeg har ventet på og sett frem til med store forventninger. Det å få se at andre mennesker også har sliti med å oppnå noe man tror er verdens mest naturlige ting, det så jeg frem til... Ikke at jeg ønsker at andre skal oppleve å ikke kunne få biologiske barn, men det å se at vi er ikke alene.

Vi har selv vært der, hørte de prata om på tv, "den lange reisen" og flere av parene nevnte ivf og fertilitetsbehandlinger. Vi kan også se tilbake på "den lange reisen", vi bestemte oss også for å søke om adopsjon og var veldig klare på det. Vi var i kontakt med adopsjonsforum og fikk masse papirer og vi hadde bestemt oss for å søke om adopsjon fra Colombia (noe som regnes og ta 6 år). Under planleggingsprosessen snakka vi om "vi skal ikke ta det siste prøverørsforsøket da?, satse alt en gang til"? Vi gjorde detta, noe vi idag er svært glad for. Vi hadde dårlig råd på denne tiden, men vi brukte pengene våres på medisiner, akupunktørbehandlinger og drivstoff for å komme oss ned til Porsgrunn flere dager i uka. Vi hadde der en liten periode med litt dårlige middager, for hva var viktigst nå? var det å få råd til enda en akupunktørtime eller var det smør på brødskiva (satt på spissen). Dette er noe vi i ettertid også ser på som en helt nødvendig investering, og det å komme igjennom en slik periode enda en gang viste oss hvor sterke vi faktisk er sammen. "Den lange reisen", ja vår reise tok fra start til slutt 8 år, etter 8 år var vi på fødestue nr 3 i Tønsberg, ute var det ett forferdelig snøvær, vi var blitt foreldre og holdt våre to ønskebarn i armene for første gang, med en stolt mormor tilstede. 

"Jeg tror du skal bli pappa", var beskjeden jeg endelig kunne gi mannen min da vi startet på enda en nye, skummel og spennende reise. Gubben sa igår "du var den eneste som visste det", ja, i noen sekunder/minutter satt jeg 24 mai 2013 inne på do og bare stirra på den sterkeste positive testen jeg noen gang har sett. Men jeg hadde nok allerede visst det noen dager, sånn innerst inne. 

Ønskebarn, levde opp til forventningene våres og det er en serie som skal følges med på. Vi vet ikke hvordan det er å vente på telefonen om at vi har fått ett barn, men vi har a venta på noen telefoner vi også.... Hvor mange egg er befrukta, hvor mange har overlevd, blir det noe av insettet osv osv (ikke at det kan sammenlignes). Disse telefonene har vært endel av "den lange reisen", vi har stortsett fått gode tilbakemeldinger men vi har også fått beskjeden om at forsøk på avbrytes da alle de 3 befruktede eggene vi hadde i frysa ikke overlevde opptining. 

Nei, vår reise og disse parenes reise kan nok ikke sammenlignes på alle områder, men på ett område kan den det, vi venta alle på våre ønskebarn. Jeg er ikke av den oppfattelse av at prøverørsbarn blir høyere elsket enn andre barn, jeg elsker mine barn høyere enn noe annet noe også de fleste andre foreldre gjør. Men det er ikke til å stikke under en stol at våre ønskebarn var nøye planlagt, høyt ønsket og høyt elsket fra befruktelsen av.

Våre ønskebarn har nå blitt 7 måneder gamle, tiden går så fort men rollen som mamma og pappa blir bedre og bedre. De har oppdaga hverandre, de smiler og ler. De spytter ut grøten sin og lager prumpelyder med munnen, Benjamin har fått to søte små tenner, og vi venter spent på Haley sine. Haley og Benjamin snudde livet vårt på hodet, praktisk talt. Da vi sto der med den positive testen tenkte jeg "hva gjør vi nå da, dette var nytt", og de tankene kommer stadig når man er foreldre for første gang.

Aldri har jeg likt å bli grisa på med mat,

aldri har jeg jubla over en bæsjebleie,

aldri har jeg ledd av en promp sånn som jeg gjør nå,

aldri har jeg savna ett menneske som ligger å sover, så sterkt,

aldri har jeg oppdaga hvor nøye det er å støvsuge under spisestua,

aldri har jeg likt å gå turer,

aldri har jeg visst hvor høyt jeg elsker mannen min

aldri har jeg vært så inderlig forelska som det jeg er i mine barn og hvor forelska jeg er i min mann når jeg ser hans kjærlighet til våre ønskebarn <3

Det skal sies at jeg holdt rundt barna våres litt ekstra hardt igår, mens vi så på ønskebarn, og tenkte "se hvor heldige vi er" <3 Vi kjempa, håpa og vi vant to store skatter <3

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hestvold

hestvold

28, Andebu

I denne bloggen vil dere kunne lese om min hverdag med fokus på assistert befruktning og våre erfaringer innnenfor dette, og hvordan vi nå endelig kom til målet om å skulle bli foreldre <3 Vi venter nemlig prøverørtvillinger i januar 2014, følg oss på veien da vel :)

Totalt har lest bloggen. Idag har besøkt bloggen og er online nå. har lest bloggen den siste uka og har besøkt bloggen siste måneden.

Statistikk fra 06.11.2012

Kategorier

Arkiv

hits