Tenker tilbake

 

Nå er det enge siden det har vært noen nye innlegg her, vi er ikke lenger barnløse og som skrevet tidligere har jeg synes det har vært vanskelig å vinkle bloggen fra å være ufrivillig barnløs til å være mamma. Tenker ofte at dette kunne jeg skrevet om, men hverdagen som tvillingforeldre er aktiv så når kvelden kommer, så blir det med tanken og jeg glemmer å skrive noe nytt innlegg. 

Haley og Benjamin er og blir det største som har skjedd oss (sånn tenker vel alle foreldre), jeg er ikke lenger så opptatt av at de er prøverørsbarn, jeg prater ikke noe særlig om forsøkene lenger.. Prater om det når folk spør selvfølgelig, for det er ingen hemmelighet hva vi har vært igjennom for å oppleve vår drøm. Jeg prater mye om tiden som gravid, fødsel og babytiden, alt har gått så fort. Haley og Benjamin har nå blitt 1 år og 7 måneder gamle, og de begynte i barnehage for en uke siden (noe som går over all forventning). 

Jeg hadde tenkt at det skulle være ett poeng med dette innlegget, noen tanker, refleksjoner og tilbakeblikk. Jeg og min bestevenninne fra barneskolen har tatt opp igjen kontakt og vennskap, hun har en nydelig sønn som er 4 mnd eldre enn våre barn. Hun og jeg satt og prata om hvor langt man er villig til å gå for å bli gravid. Jeg forteller at mange som ikke har vært i denne situasjonen mener det å få hjelp til å bli gravide er en egoistisk avgjørelse, man tvinger barn til verden ved at de tvinges sammen i en skål på utsiden av livmoren (ikke helt min mening det der asså). Og hun venninnen min spør om hvordan det med inseminasjon/ivf/icsi/fryseforsøk og ferskforsøk egentlig fungerer, for jeg forteller at i frysa på fertilitetsklinikken i Porsgrunn, så har vi en liten eskimo, ett ferdig lagd embryo (hvor fantastisk er ikke det?). Vi sitter å prater om dette og hun sier det alle som har vært igjennom dette ønsker å høre, hun sier "det er helt fantastisk, det er så spennende". Den kommentaren tok jeg til meg, og den fikk meg til å tenke...............

For en reise vi har vært igjennom, en tung reise som varte i over 7 år, en reise som hadde den mest fantastiske endestasjonen, en endestasjon som førte oss ut på en ny og bedre reise sammen med to små. 15 januar 2014 reiser vi inn til Tønsberg sykehus, vi er to i bilen... I bilen står det en bag med klær til mor og far og en bag er fylt med bittesmå plagg, bamser og tepper, og i baksete står to bilstoler helt klart til bruk. Vi reiser denne morgen til Tønsberg som to, som kjærester/mann og kone, vi vet at nå venter en ny hverdag, en uke senere 22 januar reiser vi tilbake til Andebu, og vi er nå 4 stykker i bilen. Den tunge reisen har fått ett enda ett nytt kapittel, vi reiser hjem fra sykehuset som mamma og pappa, fra nå av har vi to små mirakler som er totalt avhengig av oss.. Å som vi hadde ventet på denne opplevelsen. 

Jeg tenker tilbake..... Hadde jeg orka og gått igjennom alt dette en gang til? Hadde vi kjempa hardere om vi visste fra starten av at ved 3 ivf-forsøk så blei vi gravide? Hadde vi trodd på det om vi den dagen vi begynte å prøve, fikk beskjed om at det ville ta 7 år før drømmen var oppnådd. Ja, jeg vet sannelig ikke jeg. Jeg tror nesten jeg pr. dags dato svarer nei på alle spørsmålene.

Grunnen til at jeg pr idag ikke ønsker å gå igjennom ivf-forsøk for å få flere barn har ingenting med medisinene, sånn egentlig.. Jeg hadde fine uttak, og vi tenker tilbake på en spennende reise, men desverre med mange nedturer. Oppturen veier såpass mye opp at nedturene er glemt, men veien var lang. Grunnen til at vi ikke ønsker å gå igjennom nye forsøk er at vi nå vet hva vi ikke får oppleve om det ikke går, og trangen til å ta neste og neste forsøk ville nok pressa på for at vi igjen skulle få oppleve å stå med en postiv test i hånda. Jeg har båret Haley og Benjamin i magen, jeg har hørt hjertelyden, jeg har sett de sprella rundt inni magen min, jeg har kjent spark, jeg har født to perfekte barn og vi har blitt en familie på fire, redselen for at ett nytt forsøk ikke skal gå er idag mye større enn det var før vi blei foreldre, og det til tross for at vi har to mirakler fra før. 

Nei, det å høre at andre synes at vår reise er spennende er gull verdt, for visst pokker er den spennende. Jeg kan gå tilbake her i arkivet på bloggen og tenke, "er det virkelig oss det skrives om, før jeg dypt inni meg husker hvert minutt, hver sprøyte, hver spray og hvert legebesøk. Vi har aldri angra på at vi ikke ga opp, vi måtte jo bare prøve en gang til, og den gangen vant tvi jackpot, hvor 1 premien var å få bli en familie, men aldri i min villeste fantasi hadde jeg trodd at vi skulle fordoble antall medlemmer i vår lille familie <3 Jeg elsker familien min, jeg kan gå igjennom ild og vann for dere tre <3 Vi kjempet og vi vant, helt rettferdig synes jeg :D

3 kommentarer

MammaBoka

14.09.2015 kl.22:53

Flott blogg :)

Fast leser:)

Elise Søberg

20.09.2015 kl.23:53

åååå elsker bildene og bloggen din!! <3 kunne du kanskje tatt en titt innom bloggen min? er helt ny og trenger litt tips :)

hestvold

30.09.2015 kl.18:37

Tusen takk :) og takk for kommentar :)

hestvold

30.09.2015 kl.18:54

Takk for kommentar :) skal få tatt meg en tur :)

Skriv en ny kommentar

hestvold

hestvold

29, Andebu

I denne bloggen vil dere kunne lese om min hverdag med fokus på assistert befruktning og våre erfaringer innnenfor dette, og hvordan vi nå endelig kom til målet om å skulle bli foreldre <3 Vi venter nemlig prøverørtvillinger i januar 2014, følg oss på veien da vel :)

Totalt har lest bloggen. Idag har besøkt bloggen og er online nå. har lest bloggen den siste uka og har besøkt bloggen siste måneden.

Statistikk fra 06.11.2012

Kategorier

Arkiv

hits